Mann, kvinne og presteembetet

For ca. fire og eit halvt år sidan skreiv eg eit innlegg om kvifor eg er imot ‘kvinne-prestar.’ Eg tenker no å igjen ta opp dette, oppdatere den opphavlege posten litt, dels med utgangspunkt i masteroppgåva mi. Utgangspunktet for mitt syn ligg i tanken om at presten, i kraft av sitt embete, representerer Kristus, står i Kristi stad, opererer in persona Christi. Fokuset i denne posten vil i hovudsak vere på nattverdsfeiringa, då dette er fokuset for masteroppgåva mi, men også fordi dette er det sentrale fokusområdet i debattane omkring kven som kan vere prest.

I masteroppgåva mi fokuserte eg i hovudsak på synet til den tyske lutherske teologen Wolfhart Pannenberg og den tyske katolske teologen Joseph Ratzinger (meir kjent som pave em. Benedikt XVI). For Pannenberg er presten Kristus-representant idet han ber nattverdbøna, og spesielt idet han siterer innsetjingsorda. Han hevdar at “the minister who with the whole congregation makes anamnesis of Christ’s crucifixion for us, inasmuch as he repeats the words of institution that Jesus spoke, acts in the persona of Christ.”[1] Vi ser det same hjå Ratzinger, som meiner at presten, i nattverdsfeiringa, opererer in persona Christi.[2] Han poengterer at representasjonstanken her ikkje er det å “being delegated by someone to be present in his place, to speak and act in his stead because the person he represents is absent from the practical action,” sidan “in the Church Christ is never absent, the Church is his living Body and he is the Head of the Church, present and active within her.”

Når presten opererer in persona Christi, “[he] never acts in the name of someone who is absent but, rather, in the very Person of the Risen Christ, who makes himself present with his truly effective action. He really acts today and brings about what the priest would be incapable of: the consecration of the wine and the bread so that they may really be the Lord’s presence, the absolution of sins. The Lord makes his own action present in the person who carries out these gestures.” I nattverdsfeiringa representerer presten Kristus som øvsteprest, idet Kristus ber seg sjølv fram for Gud i den himmelske heilagdomen (Hebr 7:24-28; 8:1-3).

Forskjellen kjem nok tydlegast fram i det at nattverdsbøna i katolsk samanheng i sin heilskap er retta mot Faderen, noko som også inkluderer innsetjingsorda. Der står det, i ei av evkaristibønene: “Vår Herre Jesus Kristus, den natta han vart sviken, tok han eit brød, takka deg, braut det, gav læresveinane og sa…” Eg skal ikkje gå djupt inn på analysen eller drøftinga her, den kan de finna i masteroppgåva mi, s.29-35.60-63.97-111. Eg skal her heller gå inn på sjølve temaet – mann, kvinne og presteembetet.

For å komma inn på temaet, og for å setja lys på kvifor ein i katolske krinsar (ikkje berre i romersk-katolske, men også i anglo-katolske, evangelisk-katolske, etc.) ofte seier nei til kvinner i presteembetet, trur eg det er viktig å ta fram nokre sentrale punkt i nattverdsteologien, slik det vart gjort i den påfylgjande diskusjonen til det opphavlege innlegget i 2008. I innlegget tok eg utgangspunkt i noko Arnfinn Haram sa i diskusjonen til det blogginnlegget som førte til at eg skreiv mitt innlegg:

Katolsk (og ortodoks) embetsteologi reknar embetet som Kristus-representasjon (også dei lutherske vedkjenningane snakkar, som kjent, om embetsberaren som ein som handlar ’in persona Christi’ jfr Apologien til CA). Og her handlar det om noko anna enn den representasjonen som ligg i at vi alle, menn og kvinner, er skapte i Guds bilde og ved dåpen er lemer på Kristi lekam. Biskopen/presten står “overfor kyrkja”, særleg når han presiderer kyrkja si viktigaste sjølvmanifestering: feiringa av evkaristien/messa. Biskopen/presten er ’husfaren’ i Guds familie (Guds husfolk) som presiderer familie-måltidet, familie-liturgien. Slik vert også polariteten Kristus (brudgomen) og kyrkja (bruda) synleggjort.. Jfr. Augustins ord: “-Saman med dykk er eg kristen; overfor dykk er eg biskop”.

Poenget er altså at presten representerer Kristus, som er mann, og at dette også er eit bilete på brudgom og brur. Der kyrkjelyden er Kristi brur, representerer presten brudgomen i nattverdfeiringa. Men det er meir enn som så. I katolsk tenking (og merk at eg har bruker ordet katolsk breiare enn romersk-katolsk) meiner ein at det er ein seksuell symbolikk i liturgien. Ein snakkar ikkje her berre om samlivet, men også om kjønn. Den romersk-katolske filosofen Peter Kreeft tek fram dette. Hans argumentasjon er todelt: “First, priests of Christ who are Christ’s mouths through which he himself says, “This is my Body,” must be men because Christ is a man. Second, Christ, the perfect human image of the Father, is male because God is Father.” Begge desse poenga er kontroversielle, og eg vil her ta for meg dei.

Kreeft poengterer at tenester (ministries) er, og bør vere, opne for alle, men han poengterer at presteembetet ikkje berre er ei teneste, men ei presteleg-representativ handling. Kreeft skriv

A Catholic priest is not just a symbol of Christ (even that would form a strong argument against priestesses) but is sacramentally in persona Christi. When he says, “This is my body,” we hear Jesus Christ speaking. Father Murphy does not mean “This is Father Murphy’s body”! The priest is not merely remembering and repeating Christ’s words here; he is really “channeling” them. (…) Christ’s priests are men because Christ is a man.

Men, spør han, “why is Christ’s maleness essential?” Er det å vere mann ein så integrert del av Kristi person at ei kvinne ikkje kan representere han? Her kjem noko av forskjellen på embetssynet fram. I dei fleste protestantiske samanhengar, inkludert der ein meiner at presten opererer in persona Christi,[3] ser ein på presten i hovudsak som ein som representerer Kristus liksom ein ambassadør representerer ein president eller ein statsminister. Og på eit vis er dette sant, og det kan brukast som eit bilete. Men i katolsk samanheng, slik Ratzinger påpeiker, handlar det ikkje berre om å “being delegated by someone to be present in his place, to speak and act in his stead because the person he represents is absent from the practical action.” Det handlar om å tru at presten på mystisk vis er Kristus sjølv, i kraft av sitt embete og i nattverdfeiringa. Som vi ser oppfor seier Kreeft at “Christ, the perfect human image of the Father, is male because God is Father.” For å forklare dette, påpeiker Kreeft at det er viktig å skilje mellom ‘mann’ / ‘mannleg’ (male) og ‘kvinne’ / ‘kvinneleg’ (female) på den eine sida, og ‘maskulin’ og ‘feminin’ på det andre sida. Der fyrstnemnde er “biological genders,” er sistnemnde “universal, cosmic principles, extending to all reality, including spirit.”

Denne tanken, hevdar Kreeft, finn vi i alle pre-moderne kulturar, inkludert i språket. Det er nærast berre engelsk som ikkje har kjønna ord. På nynorsk er Gud maskulinum, medan kyrkje er femininum.[4] Eg skal ikkje gå inn på det Kreeft skriv om desse kulturane, men vil gå direkte til det jødisk-kristne. Kreeft påpeiker at det var ein sentral forskjell mellom jødane og heidningane: Der heidningane hadde prestar og prestinner, samt gudar, gudinner (og gudar med inkjekjønn/neutrum), hadde jødane berre prestar og berre éin, maskulin, Gud. Dette heng saman med gudsbiletet og den maskuline symbolikken. Bibelens Gud, skriv Kreeft, “was utterly transcendent to the universe, for he created it out of nothing.” Gud er maskulin fordi han er ‘den andre,’ den som kjem inn utanfrå. “As a man comes into a woman’s body from without to impregnate her,” skriv Kreeft, “God creates the universe from without and performs miracles in it from without.” Denne symbolikken kjem fram i prestane, som representerer Kristus som prest og som brudgom/husbond.

Dette heng også saman med synet på kyrkja som feminin, og som Kristi brur. I det himmelske bryllaupet/ekteskapet “the soul is spiritually impregnated by God, not vice versa. That is the ultimate reason why God must always be he to us, never she. Religion is essentially heterosexual and therefore fruitful.” Dette er poenget i eit nøtteskal. Men det er viktig ikkje å lage dette til ein maktdiskusjon. Som eg påpeika i det opphavlege innlegget, så er mykje av den feministteologiske argumentasjonen for kvinneprestar (dårleg) tilslørt maktretorikk. Ein tenker at menn har for mykje makt om berre dei kan vere prestar, noko som etter mitt skjøn avslører eit særs problematisk syn på presteembetet. Å vera prest handlar ikkje om å utøva makt overfor kyrkjelyden. Viss dét er ein person sitt syn på det å vere prest, så vonar eg at vedkommande held seg langt borte frå presteyrket. Vi må slutte med denne maktretorikken. Det finst sjølvsagt prestar som har misbrukt embetet sitt, men dei har misforstått si rolle. Ved sitt kall og sin ordinasjon er presten sett til å gjeta sauene og verne om Guds folk — i Kristi stad.[3] Eg kan ikkje komma på ei tid i historia der det å vere sauegjetar har vore folk sin store draum. Presten er ikkje der for å styre, men for å tene. Slik Kristus sa det i Mark 10:42-44:

De veit at dei som blir rekna for å vera fyrstar over folka, undertrykkjer dei, og stormennene deira styrer med hard hand. Men slik er det ikkje blant dykk. Den som vil bli stor blant dykk, skal vera tenaren dykkar. Og den som vil vera først blant dykk, skal vera slave for alle.

Som sagt finst det nok prestar som har misbrukt embetet sitt, spesielt i tider der geistlege har hatt sosiale privilegium, men eg trur denne maktretorikken gjer mykje mindre meining i det eg vel å kalle ikkje eit post-kristent, men eit post-konstantinsk samfunn.

Som sagt er sentrum i argumentet dette: Presten representerer brudgomen som giftar seg med brura (kyrkja) og gjer henne gravid. Eg stoppar der, og vonar dette kan skape litt diskusjon.

Noter:

[1] Pannenberg, Systematic Theology, vol. 3 (Edinburgh: T&T Clark 1998), s.106.

[2] Ratzinger, The Spirit of the Liturgy (San Francisco, CA: Ignatius Press 2000), s.171–177.

[3] Dette vil i prinsippet gjelde dei fleste lutherske samanhengar. For nokre dømer, sjå ‘The mystery of the Church,’ dokumentet frå det 11. plenumsmøtet i The Lutheran – Orthodox Joint Commission og Rev. Rodney L. Eberhardt, “The Pastor as In Persona Christi (Pdf-fil. Lecture at the Society of the Holy Trinity General Retreat, Sept. 29, 2009).

[4] Eg vil her seie at det er viktig å bruke uttrykka maskulinum og femininum, og ikkje hannkjønn(sord) og hokjønn(sord).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s