Kyrkje og autoritet

Bishop's_mitre,_Bishopsgate,_London

Bispemitra, på ein bygning ved Wormwood Street og Bishopsgate i London. Kjelde.

I det romersk-katolsk–lutherske dialogdokumentet The Apostolicity of the Church (AofC),[1] vert det poengtert at tradisjon, tolkingshistorie og autoritet er viktig både på katolsk og luthersk side. Det står: “Catholics and Lutherans agree, not only that Scripture developed historically from a process of tradition both in Israel and the apostolic church, but as well that Scripture is oriented toward a process of being interpreted in the context of ecclesial tradition.”[2]

Spørsmålet er: Korleis skal vi forstå dette? Det er eit kjent faktum at den lutherske reformasjonen hevda det såkalla Sola Scriptura-prinsippet. Men korleis skal vi forstå dette? Etter fleire år som teologistudent, med ein viss affinitet for Den romersk-katolske kyrkja kjenner eg meg litt matt når enkelte katolske apologetar meiner dei har vunne debatten omkring dette ved berre å spørje: “Kor finn du Sola Scriptura i Bibelen?” Til nokre protestantar er nok dette eit effektivt, og heilt klart treffande, spørsmål. Eg trur ein katolsk apologet med rette kunne ha spørt det spørsmålet til dei som starta bibelsyn-debatten omkring NLA Høgskulen i haust.[3] Dei som starta denne debatten er klassiske fundamentalistar, og då ikkje som eit skjelsord (der fundamentalisme er det nye f-ordet), men som ei påpeiking av det faktum at dei nok ville identifisert seg med (delar av?) det som vart halde oppe av dei som på 1900-talet kalla seg for ‘the Fundamentalists.’ Overfor desse trur eg eit slikt spørsmål kan vere effektivt. Men det er ikkje like effektivt overfor lutheranarar (eller klassiske reformerte). Det er eit viktig poeng å forstå kva som faktisk er meint med Sola Scriptura. Ofte vert det forstått feil (naivt-fundamentalistisk), på begge sider, der det vert brukt til alt mellom himmel og jord. Men som vi ser oppfor, så meiner altså dei lutherske kyrkjene, i alle fall dei som kjenner seg (dels?) representert av det lutherske verdsforbundet, at kyrkja også hadde og har ein autoritet inn i dette. Spørsmålet om Sola Scriptura, som djupast sett er av hermeneutisk art, er: Kan Skrifta nokon sinne stå ‘åleine’? Er ho sin eigen tolkar? Står spørsmåla slik, vert svaret nei. Men Sola Scriptura var ikkje meint slik. Sola Scriptura betyr ikkje ‘Skrifta åleine’ absolutt, men at lærespørsmål skal stadfestast ved Skrifta åleine. Olav Fog skriv:

[I] samme øjeblik, man siger skriften alene må man finde en tolkningsnøgle til at forstå skriften med, og det betyder, at skriften i virkeligheden alligevel ikke står alene. For så træder tolkningsnøglen jo til og bestemmer indholdet af skriften. Udtrykket sola scriptura betyder i virkeligheden – og det var også det, Luther mente – skriften og kirkens apostolske tro.[4]

Dersom vi er medvitne om vår horisont og våre erfaringar, så er kanskje ikkje Sola Scriptura ein dum ting å ta med seg. Men problemet er at mange har mista det katolske og apostoliske. I Den nikenske truvedkjenninga vedkjenner vi jo at det er “éi heilag, katolsk og apostoliske kyrkje.” Difor må vi ta med oss dette inn i vår tolkingsnøkkel – vår forståingshorisont. Vi må halda fast på Kyrkja si heilage overlevering; tradisjonen – det som har vorte tradert. Skrifta er jo når alt kjem til alt også tradert.

Problemet er at Sola Scriptura ofte, på grunn av manglande refleksjon over eigne fordommar omkring teksten, og omkring generell teksttolking, endar opp som ‘det eg sjølv meiner Bibelen og kristendommen handlar om.’ Og Bibelen blir nesten heva opp til Jesu nivå. Men kristendommen er ikkje ein bokreligion på same måte som Islam. Vi er ikkje ‘boka sitt folk.’ Vi er ‘Kristi folk.’ Her trur eg det er viktig å sjå litt på kva kyrkja sjølv har lært oppetter historia. Og då kan vi sjå på Nikea II, det sjuande økumeniske konsilet (i 787). Der skreiv biskop Basilius av Ankyra:

Anathema to those who spurn the teachings of the holy Fathers and the tradition of the Catholic Church, taking as a pretext and making their own the arguments of Arius, Nestorius, Eutyches, and Dioscorus, that unless we were evidently taught by the Old and New Testaments, we should not follow the teachings of the holy Fathers and of the holy Ecumenical Synods, and the tradition of the Catholic Church.[5]

Dette er då altså frå eit økumenisk konsil som mange lutherske teologar hevdar å fylgje, men som sikkert mange av dei såkalla ‘fundamentalistane’ ville forkasta. Dersom ein skal gjera det, må ein skjøna at Sola Scriptura er eit hermeneutisk grep, eit grep som er gjort i lys av den apostoliske overleveringa. Kanskje er dette grunnen til at den anglikanske GAFCON-konferansen – som m.a. består av ein god del evangelikale – nektar for at det femte, sjette og sjuande konsilet er autoritativt. Jerusalem-deklarasjonen deira seier: “Vi anerkjenner de fire økumeniske og de tre historiske trosbekjennelser som et uttrykk for en troens rettesnor for den ene hellige katolske og apostoliske kirke.”[6] Eg har enno ikkje funne nokon god grunn til at dei har gjort akkurat dette. Min teori – og dessverre ser den ut til å vere rett – er at dei heldt seg til dei tre fyrste konsila og forkastar (eller i det minste ikkje bind seg til) dei tre siste fordi dei er einige med dei fyrstnemnde og ikkje med dei sistnende.

Spørsmålet då vert sjølvsagt: Kvifor skal ein i det heile teke ha eit konsil dersom ein kan forkaste det om ein er ueinig? Og kva med Arius, Nestorius, etc? Kunne dei berre seie: “Nei, vi er ueinige,” og så var argumentasjonen slutt? Kva argument har ein for å forkaste dei tre siste konsila utanom “eg er ueinig med dei”? Spørsmålet er altså om kva autoritet kyrkja har. Og kva autoritet Biblen har. Til det siste vil eg poengtere at Skrifta ikkje har autoritet. Tekstar kan ikkje ha autoritet. Ein tekst kan vere autoritativ. Berre (levande) personar kan ha autoritet. Kanskje kan vi samanlikne dette med ei grunnlov. Her finn vi tre autoritetslag – dei som forfatta grunnlovsteksten (eidsvollsmenna, ‘the Founding Fathers’ i USA, etc.), sjølve teksten, og dei som gjennom ei rolle, embete, etc., har vorte autoriserte til å autoritativt og bindande tolke teksten inn i nye kontekstar. Dette synet på Skrifta, at vi har tre autoritetslag – profetane, apostlane, etc., som skreiv bøkene, teksten sjølv, og forfattarane sine etterfylgjarar med rett til å autoritativt og bindande tolke teksten inn i nye kontekstar – finn vi, som vi ser, både frå romersk-katolsk og luthersk hald. Skrifta er ikkje berre utvikla i ein gitt historisk tradisjon (i Israel og den apostoliske kyrkja), ho er også “oriented toward a process of being interpreted in the context of ecclesial tradition.”[7]

Korleis skal vi forstå dette med autoritet og tradisjon (med eller utan stor T)? Som eg har påpeikt før, må vi spørje oss sjølve: Når forfattarane av Confessio Augustana (CA),[8] det mest grunnleggjande lutherske vedkjenningsdokumentet, hevda at vedkjenninga hadde eit økumenisk sikte, at den (og den lutherske reformasjonen) skulle forståast i ramma av kyrkja si overlevering, som del av den ålmenne, katolske, kyrkja, Ecclesia Catholica,[9] må vi også lese den i lys av denne vedkjenningstradisjonen som heilskap, og poengtere at Skrifta er “oriented toward a process of being interpreted in the context of ecclesial tradition.”[10] Som Chris Jones, ein av kommentarane til ein bloggpost seier det:

If the Apostolic Tradition means anything, and if the Creeds, the Councils, and the Fathers are worthy of any credit at all as faithful witnesses to that Tradition, then it seems to me that we must see our Confessions as part of that tradition, and consistently read them in the context of that tradition. Otherwise how can we possibly claim to be the Catholic Church, rightly reformed? And if that leads us to the conclusion that our Lutheran fathers were mistaken about the necessity of episcopal ordination, then that ought to lead us not to put the “Catholic principle” out of court, but to repent of that error. If we have made a mistake, we ought to admit it — not re-interpret Church history to make the mistake somehow not a mistake. After all, if one should never admit a mistake in doctrine or practice, there never could have been a Reformation.

If the “Catholic principle” is only an a posteriori judgement, not an actual embrace of the Apostolic Tradition, then it was no more than a rhetorical weapon against the Romanists, without substance. And that leaves us not as evangelical Catholics, but mere Protestants. That is not a position that I care to be in.

Eller som Dag Øivind Østereng seier det: “[Vi] bærer med [oss] en evangelisk-luthersk arv, men [vi] vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk.”[11]

Noter:

[1] The Apostolicity of the Church. Study Document of the Lutheran-Roman Catholic Commission on Unity. Minneapolis, MN: Lutheran University Press 2006 (under the auspices of the Lutheran World Federation & the Pontifical Council for Promoting Christian Unity). Teksten finst på nett. Eit kanskje endå meir interessant dokument er det relativt ferske dialogdokumentet From Conflict to Communion: Lutheran-Catholic Common Commemoration of the Reformation in 2017 (Report of the Lutheran-Roman Catholic Commission on Unity. Leipzig: Evangelische Verlagsanstalt; Paderborn: Bonifatius 2013).

[2] AofC 442

[3] For ei liste med alle innlegga, som vert oppdatert fortløpande, sjå denne sida. Eg har før skrive litt omkring det lågkyrkjelege skriftsynet på bloggen.

[4] Olav Fog, “Mellem liberalisme og biblicisme.” RE-FORMATIO 2/2003, s. 35.

[5] The Seven Ecumenical Councils. Nicene and Post-Nicene Fathers, vol. 14, second series, red. Philip Schaff & Henry Wace (Peabody, MA: Hendrickson Publishers 1995, orig. 1894): 534.

[6] Sitert i DagenMagazinet, 2. juli 2008.

[7] AofC 442

[8] Sjå Arve Brunvoll, Vedkjenningsskriftene åt Den norske kyrkja (Ny omsetjing med innleiingar og notar. Oslo: Lunde 1979): 32-98. Dei latinske og tyske versjonane kan finnast i Die Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche (Herausgegeben im Gedenkjahr der Augsburgischen Konfession 1930. 5., durchgesehene Auflage. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht 1963).

[9] CA XXI (samt fortalen). Sjå også Bernt T. Oftestad, “Bispeembetet i den evangelisk-lutherske historie – i et kontekstuelt perspektiv,” i Hva med bispeembetet?, red. Brynjar Haraldsø & Boe Johannes Hermansen (Oslo: FBB 1996): 24-28 (15-30), samt FCC 69-73 (s.33-34).

[10] AofC 442

[11] Dag Øivind Østereng, “Kirkelig fellesskap – med hvem – om hva?” Foredrag til innledning ved seminar på Fjellhaug skoler, 14.02.07.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s