Om homofilisaka

P46

Folio frå Papyrus 46, som inneheld 2Kor 11:33-12:9. Kjelde: Wikimedia Commons.

Dette er dels basert dels på mine kommentarar til Borg biskop Atle Sommerfeldt sin kronikk om ekteskapet og kristen einskap. Biskopen startar der med ein grov påstand, at vi som “mener ekteskapet er et bekjennelsesspørsmål, svekker bekjennelsen i langt mer sentrale spørsmål.” Dette kan tolkast på to forskjellige måtar, og eg meiner begg er feil. Den fyrst måten er at biskopen hevdar at vi som meiner synet på ekteskapet er eit vedkjenningsspørsmål ikkje bryr oss om andre, meir sentrale, spørsmål som treeiningslæra, kristologien eller forsoninga. Dersom det er dét biskopen meiner, kan eg ikkje vere meir usamd. Eg har skrive ytters lite om denne saka i forhold til dei meir sentrale sakene, og eg kjenner ingen som hevder homofilisaka over desse. Men biskopens påstand kan også tolkast på ein annan måte, at vi, ved å fokusere på ekteskapssynet som vedkjenningsspørsmål, ikkje set nok fokus på dei sentrale sidene ved den kristne trua. Og her kan eg vere samd. Men det betyr ikkje at ekteskapssynet ikkje er eit vedkjenningsspørsmål.

Problemet til biskopen er at han seier at i “et forsonet mangfold forsones vi av bekjennelsen til Den treenige Gud og Guds handling for oss i Jesus Kristus slik dette uttrykkes i Skriften og de oldkirkelige bekjennelsene.” Men problemet med dette er jo at det nettopp er her usemja ligg. For biskopen argumenterer jo med folk som faktisk meiner at homofilt samliv (og utanomekteskapleg heterofilt samliv) strir mot vitnemålet til Skrifta og vedkjenningane. Ein kan ikkje avvise homofilisakas kyrkjesplittande karakter ved å vise til einskapen i Skrift og vedkjenning når det nettopp er der usemja ligg.

Påstanden til oss som meiner synet på ekteskapet er eit vedkjenningsspørsmål er jo nettopp at dette er noko som er gitt i Skrifta, og som ligg implisitt i vedkjenningane, då ekteskapssynet er eit ‘ikon’ på ekteskapet. Meir om det nedanfor.

Biskopen hevdar vidare: “Verken i Skrift, bekjennelse, kirkens tradisjon eller i dagens globale kirke finnes det ett, bestemt syn på ekteskapet.” Problemet med dette er at han går til det eg vil hevde er ‘ytre karakteristikkar,’ og ikkje til kjernen. Han skriv: “Det store skillet mellom kirkene er om en anser ekteskapet som et sakrament – noe Luther og reformasjonskirkene avviste -, om seksualitet i ekteskapet primært er knyttet til forplanting og dermed må kunstig prevensjon avvises, og kvinnens stillining i forhold til mannen.”

Men dette går ikkje til kjernen i usemja. Dette er ting som er utleia frå ekteskapstanken. Spørsmålet er heller: Er det eitt eller fleire syn i Skrift og tradisjon på spørsmålet om kven som kan gifte seg kyrkjeleg? Er det uklart i Skrift og tradisjon om det berre er éin mann og éi kvinne som kan gifta seg kyrkjeleg? Og vidare: Er det faktisk så stor pluralitet som biskopen vil ha det til i ‘den globale kyrkja’? Debatten er ikkje om ekteskapet er eit sakrament, eller om kva rolle seksualiteten har, eller om kva forhold det er mellom mann og kvinne (sjølv om desse spørsmåla må tenkast gjennom i eit koherent og systematisk ekteskapssyn). Debetten her er om ekteskapet er opent for meir enn éi kvinne og éin mann. Og her kan du ikkje påstå at det er ‘stor variasjon’ i forhold til Skrift, tradisjon og globale kyrkjer.

Biskopen hevdar vidare: “Det som fortsatt er det mest alvorlig for meg er at noen har valgt å gjøre dette til den store saken kirken står og faller med uten reell argumentasjon.” Ja, det er alltid enkelt å føre debatt dersom ein karikerer motstandarane sine. Grunnen til at akkurat homofilisaka er så framme i våre dagar er ikkje fordi nokre meiner dette er den éine saka “kirken står og faller med,” men nettopp fordi det er denne saka som akkurat no er framma til diskusjon. På 300-500-talet var det kristologien og treeiningslæra som skapte kontrovers, på 1800-talet diskuterte ein liberalteologi, og no er et altså homofilisaka som vert diskutert. Det handlar ikkje om at denne saka er av same kaliber som forsoninga, kristologien eller treeiningslæra, men om å faktisk møte dei utfordringane som kjem når dei kjem. Skulle vi heller latt vere å ta opp saka? Skal vi ikkje møte dei utfordringane som faktisk kjem?

Men argumentasjonen er høgst reell. Kanskje biskopen trur at hans umsemje får argumentasjonen til å fordufte. Vi kan t.d. hente fram Bjørn Helge Sandveis artikkel “Bibelen og homofilispørsmålet: Et bidrag til den fortsatte samtale” (Luthersk Kirketidende 5/2000), samt artikkelen hans “Bibelen og homofilispørsmålet” frå 2010 (pdf-fil). Eller denne kronikken av Hallvard Jørgensen. Vidare vil eg tilrå å lese Ådne Njås artikkel “Det innstiftede ekteskapets sakramentalitet” (Tidsskrift for teologi og kirke 81:3, 2010): 183-207, samt kap.III.3 (“The Ambivalence of the Word “Sacrament” and the Special Case of Marriage”) i Wolfhart Pannenbergs bok Systematic Theology, vol. 3 (Edinburgh: T&T Clark 1998): 336-369. Både Pannenberg og Njå (som baserer seg dels på Pannenberg) argumenterer for ekteskapets sakramentalitet ut frå at det er eit ‘ikon’ på sameininga mellom Kristus, brudgomen, og kyrkja, brura (jf. Ef 5:31ff), set dette inn i ei luthersk og økumenisk ramme. Det interessante her er at dei tek utgangspunkt i Pauli argumentasjon. Han set ekteskapet inn i ei større dogamtisk ramme, og poengterer at det er eit teikn på einskapen mellom Kristus og kyrkja.

Men no som eg har fronta mi usemje, og vist kor eg meiner biskopen tek feil, lat oss igjen sjå på konseptet med eit ‘forsona mangfald.’ Dette omgrepet er i hovudsak brukt om forholdet mellom forskjellige kyrkjesamfunn, og ikkje relasjonane innanfor eit gitt kyrkjesamfunn. Men dersom biskopen vil bruke dette som utgangspunkt må han ta det til sin konsekvens. For Carissimi tek nemleg også utgangspunk i økumenikken. I eit ‘forsona mangfald’ er ein dels del av same struktur, men er framleis skilde. Og det er nettopp dét Carissimi vil: Vi vil ha alternativt tilsyn for å setja fokus på det ‘mangfaldet’ og den splitten som er i Den norske kyrkja. For meir om dette les Ola Tjørhoms bok Kirkens enhet – For at verden skal se og tro: En innføring i økumenisk tenkning (Oslo: Verbum 2005): 52-73.

Dersom biskopen faktisk vil tenke om Den norske kyrkja som han tenker om dei økumeniske banda mellom forskjellige kyrkjesamfunn så må han vere villig til å møte konsekvensane av eit slikt syn. Og det er å innføre alternativt tilsyn for å setje fokus på ‘mangfaldet.’

2 comments on “Om homofilisaka

  1. Georges says:

    Marriage equality is not so much a question of sexuality, but one of christology and soteriology.

    Ontologically, there cannot be any difference between the genders. If Jesus be ontologically male only, and male be different from female, it results that Jesus cannot save us. «For that which he has not assumed he has not healed; but that which is united to his Godhead is also saved. […] If the whole of [human] nature fell, it must be united to the whole nature of Him that was begotten, and so be saved as whole.» This is what saint Gregory Nazianzen said about the apollinarists’ “Christ lacking of human mind”; and saint Maximus about the monotheletites’ “Christ lacking of human will”. This applies to the “Christ lacking of femaleness” too. But if our God and Lord and Saviour Jesus Christ has assumed all sexes and genders, he saved us. Or else he assumed only one given sex/gender (as he assumed only one “race” or colour), but in this latter case, there is no other difference between genders/sexes than between “races”, colours, cultures etc. Biologically, there are differences between all the human beings, but those differences are not ontological, and therefore same-racial, interracial, same-cultural, inter-cultural, same-gender, and mixed-gender marriages are all the same.

    So say it in short, saying that Christ be male-only, and that marriage be between two persons ontologically different (male+female) results in Christ being only half-human, which is heresy.

    There’s a very interesting book, written by an Anglican traditionalist priest Tobias Haller: «Reasonable and Holy: Engaging Same Sexuality». Also a very interesting book, by an Eastern-Catholic traditionalist layman, Stephen Lovatt: «Faithful to the Truth: How to be an orthodox gay Catholic». I recommend you both of these books, especially the second. They are both deeply engaged with Tradition and Scripture. Maybe you think you know everything; but I hope not.

  2. […] har eg hevda mange gonger, m.a. her, her, her, her, her og […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s