Heilt kort om Wisløff og messeofferet

nattverdogmesse

Tittelsida til Wisløffs utgjevne avhandling.

Dette skulle eigentleg vere ein kommentar på dette innlegget til Hallvard Jørgensen, men den vart for lang (fekk ikkje lov å poste kommentaren av Blogspot-systemet).

Hallvard har skrive eit innlegg om Carl Fr. Wisløffs Nattverd og messe (som ligg ute på Nasjonalbiblioteket sine nettsider), og som finst i engelsk omsetjing.

Eg har sjølv lese litt i den, men har ikkje jobba direkte med den. Men Eg har jobba med nattverdens offerkarakter. I masteroppgåva mi analyserte og drøfta eg dette hjå Pannenberg og Ratzinger. Eg har vidare reflektert over dette spørsmålet, og har nok kome til heilt andre konklusjonar enn Luther og Wisløff. Men det er ein ting eg finn særs interessant. Som Wissløff påpeiker så seier Luther at det er innsetjingsorda som skal tolke nattverden. Men korleis skal vi forstå desse?

Luther gjer ein feil i si Vesle katekisme, som vi også ser mange stader: Han blandar saman innsetjingsorda frå Matteus/Markus og Lukas /Paulus. Hjå Matteus/Markus er fokuset i hovudsak på mottakinga av sakramentet, der kommunionen er det sentrale. Men det er eit anna fokus hjå Lukas /Paulus. Der er fokus på førebuinga av måltidet, med ‘bordbøna’ (takkebøna). Paulus plasserer dette sjølvsagt inn i konteksten av nattverdsmåltidet, sidan det er der denne førebuinga høyrer heime. Merk at han ikkje skriv “drikk dette til minne om meg.” Kristus seier, ifylgje Paulus, at vi skal gjere dette (dvs. gjere brødet/gjere kalken – gjere dei tinga Kristus gjorde med brødet og vinen) så ofte vi drikk av kalken (dvs. så ofte som vi deler nattverden). Det står ikkje at det er drikkinga som konstituerer det å ‘gjere dette.’ Her trur eg kanskje også at mange norske omsetjingar, inkludert den du bruker, skaper forvirring. I den greske teksten er setninga “kvar gong de drikk av det” ei parantetisk setning, og ei betre omsetjing (eller strukturering av omsetjinga) vil vere denne: “Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjer dette, så ofte som de drikk av det, til minne om meg.”

Når Kristus sa “gjer dette til minne om meg,” så er ikkje dette ein referanse til måltidet, til etinga og drikkinga. Vi finn dette to (tre) gonger i NT, i Luk 22:19 og 1Kor 11:24.25. Dersom vi faktisk analyserer desse tekstane ser vi at det ikkje er ‘delinga,’ måltidet, konsumeringa av kommunionen som er objekt, men Kristi handlingar. Kristus gjer sju ting, som i liturgien har vorte ‘korta ned’ til fire (ifylgje liturgiforskaren Dom Gregory Dix.[*] I sin liturgiske firedeling er desse handlingane (1) å ta brød og vin og bere fram for Gud (offertoriet); (2) å velsigne og takka Gud (nattverdbøna); (3) å bryte brødet (brødsbrytinga); og (4) å dele ut elementa (kommunionen). Vi konsumerer elementa som eit svar til anamnesen (Kristus-minnet), men dette representerer ikkje anamnesen i seg sjølv. Anamnesen er å gjere det Kristus gjorde.

Men kva gjorde Kristus? Her er det delte meiningar, og det Ratzinger/Benedikt hevdar er at Kristus gjennom dette faktisk ofra seg sjølv til Gud Fader. Kristi offer var, ifylgje Ratzinger/Benedikt i hovudsak eit takkoffer (eit todah-offer), som også sona for våre synder. Eit sitat er på sin plass:[**]

[In Christ’s preaching] all paths leads into the mystery of him who proves the truth of his love and his message in suffering. The words he spoke at the Last Supper … represent the final shaping of this. They offer nothing entirely unexpected, but rather what has already been shaped and adumbrated in all these paths, and yet they reveal anew what was signified throughout: the institution of the Eucharist is an anticipation of his death; it is the undergoing of a spiritual death. For Jesus shares himself out, he shares himself as the one who has been split up and torn apart into body and blood. Thus, the eucharistic words of Jesus are the answer to Bultmann’s question about how Jesus underwent his death; in these words he undergoes a spiritual death, or, to put it more accurately, in these words Jesus transforms death into the spiritual act of affirmation, into the act of self-sharing love; into the act of adoration, which is offered to God, then from God is made available to men. Both are essentially interdependent: the words at the Last Supper without the death would be, so to speak, an issue of unsecured currency; and again, the death without these words would be a mere execution without any discernable point to it. Yet the two together constitute this new event, in which the senselessness of death is given meaning; in which what is irrational is transformed and made rational and articulate; in which the destruction of love, which is what death means in itself, becomes in fact the means of verifying and establishing it, of its enduring constancy. If, then, we want to know how Jesus himself intended his death to be understood, how he accepted it, what it means, then we must reflect on these words; and, contrariwise, we must regard them as being constantly guaranteed by the pledge of the blood that was his witness.

Her kan de lese kap. 1:2 (“Form and Content in The Eucharistic Celebration”) i The Feast of Faith (San Francisco, CA: Ignatius Press 1986). Les spesielt dei to etterorda (postscripts) i kapitlet. Les også kap. 4 (“Jesus’ High-Priestly Prayer”) og 5 (“The Last Supper”) i boka Jesus of Nazareth, vol. 2 (San Francisco, CA: Ignatius Press 2011).

Poenget er altså: Dersom det Kristus gjorde under insetjinga av nattverden var eit offer (eit takkoffer til Gud), og vi som kyrkje er sett til å gjere det same til minne om Jesus, så fylgjer messe offertanken logisk.

Eg meiner Ratzinger har ei god sak. Vi ser altså at Matteus og Markus set fokus på det å ‘få del i Kristi verk,’ på å få del i hans lekam og blod, medan Lukas og Paulus set fokuset på førebuing av måltidet og lovprisingsaspektet, der takkebøna er i sentrum. Dei set også meir fokus på samanhengen mellom nattverden og krossen. Oppetter kyrkjehistoria har ein i hovudsak sett på dette at Kristus seier “dette er min lekam, som er [gjeven] for dykk” og “dette begeret er den nye pakt i mitt blod” som ei referanse til krossen, og ikkje til nattverdsmåltidet. Preposisjonen er viktig her, og endå viktigare på gresk (der preposisjonsbruk er heilt avgjerande for forståinga av ein tekst). Kristus seier ikkje “dette er min lekam, som er [gjeven] til dykk,” men “dette er min lekam, som er [gjeven] for dykk.” Men dette inneber altså at dette allereie er gjeve, ofra, slik Ratzunger hevdar, og slik det vert hevda av m.a. Scott Hahn, her og her (begge frå YouTube).

[*] Dom Gregory Dix, The Shape of the Liturgy (Second ed. London: A&C Black 1945, reprint 1975): 48-50. For ei nyare utgåve, sjå her. (Sidetala er i stor grad identiske, men det er eitt nytt forord.)

[**] Joseph Ratzinger, God Is Near Us: The Eucharist, the Heart of Life (San Francisco, CA: Ignatius Press 2003): 29-30.

One comment on “Heilt kort om Wisløff og messeofferet

  1. […] nødvendigvis er eit probem innan luthersk tenking. For dette, sjå masteroppgåva mi, samt dette, dette og dette […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s