Kort om kristent ungdomsarbeid

I dag har vi hatt om ungdomsteologi og forkynning for ungdom på praktikum. Der snakka vi om forskjellige ting, og ein ting har hengt litt igjen for meg, nemleg kor viktig det er å ikkje berre undervise, men å vise. Som kristne, og kanskje endå meir som prestar, er vi kalla til å leve det kristne livet, og vere førebilete. Her vil eg halde fram Bård Norheim si bok Kan tru praktiserast? Norheim, som har skrive ein doktorgrad om emnet (de finn eit samandrag her), poengterer at ungdomsarbeidet (og eg vil hevde kristent arbeid generelt) må sentrere rundt såkalla ‘kjernepraksisar,’ som kan ‘avhjelpast’ gjennom andre, mindre essensielle, praksisar (som ikkje må ta deira plass). Dette heng (mellom anna) saman med to sentrale innsiktar: at vi ikkje lenger lever i ein ‘kristen kultur,’ og at vi som menneske er essensielt kroppslege og handlingsretta. Difor må vi gå inn i dette, gå ‘back to basics,’ og eg vil som prest prøve å vere meir handlings- og aktivitetsretta, med fokus på den klassisk lutherske liturgisk-rituelle forankringa. Dette kan vere ein misjonal ressurs, spesielt overfor ungdom.

Vi snakka i dag også om dagens ungdom, og var innom boka Making Sense of Generation Y av Sara Savage m.fl. Denne maler eit litt depressivt bilete av ungdom som overflatiske, men eg trur ikkje den treff 100%, noko den anglo-katolske presten Fr Philip North poengterer i si dels positive melding av boka. Han seier at eit av problema ligg i metodikken, idet ein skjer alle unge i ‘generasjon Y’ (unge frå 15-25) under same kam (dette var skrive i September 2006). Det ein heller må gjere, seier han, er å skape relasjon til den enkelte, og ikkje handsame dei som om dei var ein monoman storleik. Disippelgjering handlar om å relasjonsbygging, det handlar om å leve som kristen og vere eit førebilete, og det handlar om å utfordre og å utruste. Eg let Fr. North få siste ordet:

The whole language of ‘Generation’ makes this age group sound like some sort of breed apart whom we observe from a distance as we might tigers in the zoo. Jesus used questions to form relationships not with generations but with individuals. When we try and talk to a ‘generation’ we get nowhere. When we deal with individuals to form trusting relationships, then we can engage. That’s where we can enter into conversations about what happiness might really mean, and that’s where we can capture the imagination of young minds with the Gospel. Sociology is interesting, but it is no substitute for relationship.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s