Å delta i mysteriet

I dagens ‘min tro’-intervju i Vårt Land seier Einar Johnsen, psykiater at han, i møte med ordet ‘tru,’ fyrst og framst tenker på omgrepet ‘mysterium.’ «Man når ikke inn til det med argumenter og analyser og tankens hjelp,» skriv han. «Et mysterium som man må bestemme seg for å delta i eller ikke. Troens mysterium.» Han ser for seg eit hus med mange forskjellige folk, og held fram: «Jeg vet egentlig ikke hvordan man definerer mysterium, men man kan vel bare komme inn i det ved å delta.»

Dette trur eg er veldig sant. Religion handlar om dogmer og lære, men det handlar endå meir om mysteriet, om møtet mellom Gud og mennesket. I ein artikkel om liturgisk hermeneutikk, om det å lese Bibelen i lys av liturgien, og som eit grunnleggjande liturgisk verk, skriv den amerikanske katolske teologen Scott Hahn om mennesket som liturgisk vesen: «Man, as presented in the canonical text, is homo liturgicus, liturgical man, created to glorify God through service, expressed as a sacrifice of praise.»[1]

Religion, og møtet med Gud, handlar ikkje primært om kva ein meiner og kva ein lærer, men om kva ein gjer – fyrst i høve til Gud, så i høve til nesten. Mysteriet, som Johnsen fokuserer på, handlar om møtet med Gud. Det handlar ikkje om spekulasjon, men om handling, om praksis.

Eg trur dette vil verte viktigare og viktigare etter kvart som samfunnet vert meir om meir ‘post-sekulært’ og spirituelt (men ikkje nødvendigvis religiøst). Vi må som kyrkje gå tilbake til det ein gjorde i oldkyrkja, og fokuserer mindre på oppramsing av fakta og meir på innføring i mysteriet – i sakramenta, i bøna, i livet som kristen. Det som ein i oldkyrkja kalla for mystagogikk.[2] Bård Norheim poengterer[3] at ungdomsarbeidet (og eg vil hevde kristent arbeid generelt) må sentrere rundt såkalla ‘kjernepraksisar,’ som kan ‘avhjelpast’ gjennom andre, mindre essensielle, praksisar (som ikkje må ta deira plass). Dette heng (mellom anna) saman med to sentrale innsiktar: at vi ikkje lenger lever i ein ‘kristen kultur,’ og at vi som menneske er essensielt kroppslege og handlingsretta. Difor må vi gå inn i dette, gå ‘back to basics,’ og eg vil som prest prøve å vere meir handlings- og aktivitetsretta, med fokus på den klassisk lutherske liturgisk-rituelle forankringa. Dette kan vere ein misjonal ressurs, spesielt overfor ungdom.

Vi må fokuserer meir på å forme læresveinar – personar som lever i takk og tilbeding av Gud, og som lever ut det kristne livet – og mindre på å forme folk som kan ramse opp kva kyrkja lærer. Det siste kan vere viktig det også. Eg er særs oppteken av at det er viktig å ha eit koherent, systematisk og gjennomtenkt verdsbilete, men av og til er det lurt å setje fokus på det eine nødvendige, på vårt vesen som tilbedande menneske. Dette inneber sjølvsagt eit koherent, systematisk og gjennomtenkt verdsbilete, men vi treng spissformuleringane for å setje fokus på det som er viktig. Som Matias Orheim sa det i 1903 eller 1908, i salmen Kor mykje stort: «Det venaste syn som eg får sjå, er unge på kne for Gud.» Amen.

Noter:

[1] Scott Hahn, «Worship in the Word: Toward a Liturgical Hermeneutic» (Letter & Spirit 1, 2005): 106 (101-136).

[2] Av mysterion, ‘mysterium, løyndom’ + ágō, ‘leie,’ jf. ‘pedagogikk,’ av país eller paidos, ‘barn.’

[3] Sjå Norheims bok Kan tru praktiserast? Teologi for kristent ungdomsarbeid (Trondheim: Tapir Akademisk 2008), samt dokorgraden hans Practicing Baptism: Christian Practices and the Presence of Christ (Pickwick Publications 2014). Sjå her for eit samandrag av doktorgraden.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s