‘Dei norske kyrkjene…?’

Lars Laird Iversen, som er religionssosiolog ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF), skriv i innlegget «De norske kirker,» i Vårt Land 25. april d.å., at Den norske kyrkja vil tene på å splitte seg opp. «Hvis målet er å få flest mulig folk på kirkebenkene,» står det i ingressen, «burde Den norske kirke splittes.»

Iversen baserer seg på ein amerikansk teoriretning innanfor religionssosiologien, som seier at religiøs aktivitet i stor grad er prega av tilbud og etterspurnad. Difor, hevdar dei, vil eit større mangfald av forskjellige kyrkjesanfunn føre til at fleire får det dei ynskjer.

Med dels bakgrunn i lingvisten George Lakoff si analyse av forskjellige retningar innan amerikansk politikk hevdar Iversen at det «er (minst) to forskjellige måter å forstå religiøsitet, bibelsyn, etikk og samfunnsengasjement» i Den norske kyrkja (Dnk). «Det er ikke bare forskjellige vurderinger som kan vippe hit eller dit,» skriv Iversen vidare, «det er forskjellige logikker i møte med religiøs autoritet og hellige tekster,» samt at det i dei to (mest tydelege) sidene i kyrkjemøtet sin samlivsdebatt finst «forskjellige sett av grunnmetaforer.»

‘Løysinga’ på dette, hevdar Iversen, er å splitte kyrkja, og la dei forskjellige sidene «spisse sine tilbud og aktiviteter.» Dette, påpeiker Iversen, representerer ein religiøse marknadstenking som europetiske religionssosiologar hevdar ikkje høyrer heime i Europa. Her, hevdar dei, tenker ein (religionssosiologisk) om religiøse institusjonar som ‘velferdstilbod’ som ein bruker når ein ‘treng’ det – til, og det er mine ord, dei forskjellige ritene, til (familie-)tradisjonane, i møte med kriser av forskjellig art, etc.

Iversen meiner dette er ein feilaktig tenkemåte, og hevdar at dersom vi splitter opp kyrkja, og skaper ‘Dei norske kyrkjene,’ så vil ein også møte fleire av dei ‘sporadisk aktive’ medlemmane (på begge sider av striden).

Som underskrivar av Carissimi-dokumenta, og postulant (og etter kvart novise) i Johanneskretsen,[1] er eg samd med Iversen. Eg deler nok ikkje alle hans tankar, og meiner dei teologiske forskjellane er det sentrale, men han har spesielt rett i at Dnk er splitta frå eit religionssosiologisk synspunkt. Religionssosiologisk vart Den norske kyrkja splitta for lenge sidan. Dette ser vi kanskje tydlegast i byar og litt større tettstader, men også i bygdene. I byane har mange lokale kyrkjelydar ‘reindyrka’ sin teologiske profil, og det er ofte heilt opent om dei er ‘liberale’ eller ‘konservative.’[2] I bygdene ser vi nokre plassar at mange av dei ‘liberale’ går i kyrkja, medan mange av dei ‘konservative’ går på bedehuset. Og mange plassar har folk gått over i frikyrkjer fordi dei meiner Dnk tek feil.

Kyrkjesplitten er der, sjølv om kyrkjerådet har vedteke at samlivsetikken ikkje er kyrkjesplittande. Men dette er ikkje berre eit teoretisk spørsmål. Eg meiner at grunnkleggjande ulike syn på samlivsetikken er prinsipielt kyrkjesplittande, men skal ikkje gå inn på den argumentasjonen her. Men om det ikkje er prinsipielt kyrkjesplittande, så er det det i praksis. Det ser vi over heile landet, frå by til bygd. Aktive kyrkjegjengarar går der dei er samd med forkynninga og læra – om det er i kyrkja, på bedehuset, eller kor det måtte vere.

Frå eit religionssosiologisk synpunkt har Iversen heilt rett. Vi må bryte opp. Vi er allereie splitta opp. No er det på tide å skape alternative tilsynsstrukturar.

Noter:

[1] Sjå her, her og her.

[2] Eg likar eigentleg ikkje desse termane. Dette er politiske termar, og ved å bruke ordet ‘konservativ’ om meg sjølv, eller ‘liberal’ om andre, vil eg skape eit vrangbilete av meg sjølv. Per Kristian Foss er ‘liberal kristen,’ men ‘konservativ politikar,’ t.d. Eg er oppteken av miljøsaka, noko som (dessverre) ikkje er like sjølvsagt for ‘konservative kristne.’

Lutheranism, Philosophy, and Transubstantiation

As a Lutheran, I have often been told that we ought not believe in Transubstantiation, the Roman Catholic doctrine that the bread and wine actually becomes the body and blood of our Lord Jesus Christ. We ought rather, it’s told, to hold to what is called ‘sacramental union.’

Now, the reason for that, we are often told, is that we ought not use unbiblical terms like ‘substance’ and ‘accident,’ since they are not from Scripture, and since they rely upon Aristotelian philosophy. The word ‘philosophising’ is often thrown around, together with claims that the categories of ‘substance’ and ‘accident’ aren’t helpful and that we should embrace ‘mystery.’ But the same arguments are completely forgotten the second we come to the Nicene Creed. Why are none of these people saying that the category of homousios is ‘unhelpful’? Why is it all of a sudden OK to use philosophy when a Nicean Father does it? And why is the category of substance all of a sudden ‘helpful’ (since they acknowledge that Christ is of ‘one substance with the Father’)?

Is it just a case of ‘Platonism good, Aristotelianism bad’? Why is it that using philosophy is wrong, in principle, when it comes to the Scholastics and the Eucharist, while it is of utmost importance when it comes to Church Fathers and Christology?

It seems to me to be a dishonest way of arguing when the real reason is that one disagrees with a doctrine or idea.

But today I found something interesting, while reading in the Book of Concord. There I stumbled upon this section, from the Epitome of the Formula of Concord (part I:13), in reference to the doctrine of Original Sin:

But as to the Latin terms substantia and accidens, because they are not words of Holy Scripture, and besides unknown to the ordinary man, they should not be used in sermons before ordinary, uninstructed people, but simple people should be spared them.

But in the schools, among the learned, these words are rightly retained in disputations concerning original sin, because they are well known and used without any misunderstanding, to distinguish exactly between the essence of a thing and what attaches to it in an accidental way.

For the distinction between God’s work and that of the devil is thereby designated in the clearest way, because the devil can create no substance, but can only, in an accidental way, by the providence of God [God permitting], corrupt the substance created by God.

Now, why is it OK to use the categories of ‘substance’ and ‘accident’ with reference to Original Sin, and not with reference to the Eucharist? Is the Eucharist off bound when it comes to philosophical speculation and terminology, while God and Original Sin is fair game?

And even if many Lutherans do not use the name, is there really any difference between Luther’s ‘sacramental union’, and the later consubstantiation? If the categories of ‘substance’ and ‘accident’ are OK to use (as they are, according to the Epitome of the Formula of Concord), what makes it wrong for a Lutheran to believe in Transubstantiation?

Transubstantiation has been part of the Western Church since the 13th century. Is it just the classic fear of the Scholastic movement, coupled with the irrational far of anything medieval?

‘Platonism good, Aristotelianism bad’?

As a Lutheran, I often hear that Transubstantiation should be rejected because it’s ‘only philosophy’ and/or because it’s an ‘unbiblical term.’ The word ‘philosophising’ is also thrown around, together with claims that the categories of substance and accident aren’t helpful and that we should embrace ‘mystery.’ But the same arguments are completely forgotten the second they defend the Nicene Creed. Why are none of these people saying that the category of homousios is ‘unhelpful’? Why is it all of a sudden OK to use philosophy when a Nicean Father does it? And why is the category of substance all of a sudden ‘helpful’ (since they acknowledge that Christ is of ‘one substance with the Father’)?

Is it just a case of ‘Platonism good, Aristotelianism bad’? Why is it that using philosophy is wrong, in principle, when it comes to the Scholastics and the Eucharist, while it is of utmost importance when it comes to Church Fathers and Christology?

Litt meir om alternativt tilsyn

Investiturewoodcut
Utsnitt av Philip Van Ness Myers (d. 1937). Mellomalderkonge som gjev ein biskop sine embetssymbol. Les om investiturstrida her.

Det fylgjande innlegget er basert på dette innlegget som eg posta som eit svar til dette innlegget på Verdidebatt. Eg tenkte at eg også kunne leggje det ut her, dels fordi det ser ut til å drukne i mengda av useriøse innlegg (som dessverre har vorte ei trend på Verdidebatt).

Ingvild Bjørnøy Lalim, som er teologistudent ved Det teologiske menighetsfakultet (MF), har, på vegne av seg sjølv og ei rekkje andre MF-studentar, lagt ut ein artikkel der dei seier ifrå om at dei vil ha høve til å velsigne og vigsle homofile par som prestar i Den norske kyrkja. Eg er for tida prestestudent ved Misjonshøgskulen (praktikum der, men har master får NLA i Bergen), og skal snart ut i teneste som prest. Eg er djupt usamd med det dei underskrivande MF-studentane skriv. Men ein premiss deler eg fullt og heilt. Dei skriv: “Kirkemøtets medlemmer må ta innover seg at når man har to syn må dette speiles i kirkens praksis.”

Eit sentralt poeng her er at det er uinteressant kva personlege syn eller meiningar den einskilde prest eller biskop har. Det eg legg i omgrepet ‘ulike syn’ er altså ikkje at det finst ulike meiningar, men det at to ulike syn no er offisielle i Den norske kyrkja – i lære (etter Lærenemnda si utsegn i 2006) og i ordningar (etter sak 7 på kyrkjemøtet i 2007). Det er berre eit tidsspørsmål før dette også vert nedfelt i liturgien, slik dei nemnte MF-studentane ynskjer.

Men det eg finn interessant her, er dei logiske konsekvensane av den premissen MF-studentane hevdar; at når vi har to syn (dvs. to offisielle og kyrkjerettsleg legitime syn), så må dette speglast i kyrkja sin praksis. Men for å ta dette til sin konsekvens er det ikkje nok berre å innføre ny liturgi. Det vil ikkje endra på problemet. Forskjellen kan ikkje berre speglast i liturgien, den må også speglast skikkeleg i ordningane. For at denne premissen skal takast på alvor må ein også innføre parallelle tilsynsstrukturar. Og det er akkurat dette Carissimi har ettersøkt sidan 2007, i hovudsak med utropet “For enhetens skyld” og basisdokumentet “Carissimi” (som begge vart offentleggjort 19. september 2007, nesten to månadar før kyrkjemøtet).

Ja, vi må spegle at det er to syn i praksis, men det må også speglast i tilsynsordninga.