Kva legitimerer skisma?

Her skal eg ta opp spørsmålet om kva som legitimerer skisma, i bibelsk forstand. Dette er eit sentralt spørsmål som går inn i kjerna i forholdet mellom Den katolske kyrkja og protestantiske kyrkjer. Dette går også inn på spørsmålet om eit indre skisma i Dnk, som er sentralt for meg personleg som medlem (underskrivar) av Carissimi.[1] Eg vonar denne teksten kan skape litt debatt.

Vi byrjar med nokre skarpe formaningar frå Paulus: «Eg legg dykk på hjartet, sysken, at de må halda auge med dei som skaper splitting og får dykk til å falla frå den læra de har teke imot. Hald dykk ifrå dei! Slike menneske tener ikkje Herren Jesus Kristus, men sin eigen mage. Med fine ord og lokkande tale forfører dei slike som er godtruande av hjartet.» (Rom 16:17-18)[2] Dette er harde ord, men det er éin ting som er interessant her. I debattar omkring Carissimi si nattverdsforsaking (noko media har endra til ‘nattverdnekt’) har eg ofte fått spørsmålet om kvifor ein bruker nattverden og messa som ‘kamp- og demonstrasjonsarena.’ Biskop Pettersen skreiv t.d. om dette på Verdidebatt:

Det tegnes et bilde av meg som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg kalles vranglærer. Prestene i Carissimi sier de ikke kan feire gudstjeneste sammen med meg uten å lyve om en kirkelig enhet som ikke er til stede. Kirken kan med meg som biskop ikke regne seg som sann og apostolisk, det må opprettes et alternativt, vernet rom der jeg bare kan være til stede som en som blir formant til å vende om.

I møte med dette er jeg glad for at jeg er luthersk teolog: At jeg står i en tradisjon som klart bekrefter at enighet om evangeliet er det vesentlige for enhet i kirken. At jeg er en del av et kirkefellesskap som også overfor kristne i andre kirkesamfunn har et åpent nattverdbord. Den norske kirke bekjenner seg til at vi ikke skal splitte det Gud forener i sakramentalt fellesskap med sin Sønn.

Nokre små poeng er på sin plass: Det er ikkje spesielt ‘luthersk’ å ha eit ope nattverdsbord. Eg kan t.d. nemne at Evangelical Lutheran Church in America (ELCA) og The Lutheran Church—Missouri Synod (LCMS) ikkje har kommunion. Er dette ‘uluthersk’? Men poenget til Carissimi er at dette ikkje er ein ‘demonstrasjon,’ i den meining dette ordet vanlegvis vert brukt. Etymologisk sett, derimot, er det nok kanskje ein ‘demonstrasjon,’ ei synleggjering av det skisma som allereie er der, eit skisma som ikkje er skapt av Carissimi, men av dei som sjølv lærer vrangt. Som vi ser i teksten frå Romarbrevet (16:17-18) er det nettopp vranglærarane sjølv «som skaper splitting.» Einskapen og freden i kyrkja er eit guddomleg mandat,[3] men denne einskapen er ikkje berre ein ytre einskap, eit ‘skal,’ eit ytre bilete. Det er ein einskap som fyrst og framst er grunna i Kristus, og på hans sending frå Faderen, og deretter på apostlane, på deira sending frå Kristus. Og denne einskapen får, som vi ser i Apg 2:42, eit konkret uttrykk i fire sentrale punkt, som også er delt i to einingar (1-2 og 3-4): (1) læra åt apostlane, (2) fellesskapet, (3) brødsbrytinga, og (4) bønene. Det er altså ein læremessig, organisatorisk, sakramental og liturgisk einskap. Desse punkta, som heng saman, er som sagt også delt inn i to einingar. Det står at dei fyrste kristne heldt seg «til læra åt apostlane og til fellesskapet; til brødsbrytinga og til bønene.»[4]

(1) Fyrst ser vi at læra og fellesskapet heng saman, og dette trur eg kjem særleg til uttrykk i dei fire kjenneteikna på kyrkja som vi finn i Nikenum, at vi har «éi, heilag, katolsk og apostolisk kyrkje.» Kyrkja sin einskap byggjer på at vi har éin Herre og éi lære, og at vi held saman. Å vere heilag meiner eg ikkje primært er etisk å forstå, sjølv om det har ein etisk dimensjon. Eg trur det primært handlar om at vi som kristne, i dåpen, vart helga, at vi vart utvalt, utskilt frå denne verda og teke inn i Guds familie. Den etiske dimensjonen kjem til uttrykk som eit tilsvar til evangeliet (som ei truskap til den krossfeste, oppstadne og opphøgde Herren Jesus Kristus), slik N.T. Wright har påpeika, mellom med ei tilvising til Ef 2:8-10.[5]

Det katolske og apostoliske meiner eg er eit klart uttrykk for den ytre dimensjon – at kyrkja har overlevert den same, apostoliske, lære, at vi, i Vincent av Lerins ord, har «den trua son har vorte trudd over alt, alltid, av alle.»[6]

(2) Deretter ser vi at denne læremessige og organisatoriske einskapen får eit utvendig-liturgiske uttrykk. Einskapen manifesterer seg primært i nattverdsfeiringa og kjem vidare til uttrykk i den offentlege tilbedinga av Den treeinige Gud.

Desse fire punkta heng saman, men må, trur eg, forståast hierarkisk: Kyrkja, som har sin grunn i Kristus og i hans kall, hans helging, i evangeliet (jf. Apg 2:37-41), byggjer på læra åt apostlane, er organisert i ein fellesskap, manifesterer seg primært i nattverdsfeiringa og kjem vidare til uttrykk i den offentlege tilbedinga av Den treeinige Gud.

Vi kan ikkje kvitte oss med éin av desse og samstundes hevde å vere eitt, men det er viktig å sjå desse i forhold til kvarandre. Etter vårt kall og vår utveljing i Kristus, gjeve oss i dåpen, er læregrunnlaget det heilt grunnleggjande, og det er difor Skrifta held fram vranglæra som det klart mest alvorlege i høve skisma.

Men dette burde mane til refleksjon. Dersom det stemmer, slik eg har høyrt i forskjellige samanhengar, og som vi også finn i fagdebatten,[7] at det store skiljet mellom katolikkar og protestantar (eller i det minste lutheranarar) ikkje lenger er reint dogmatisk, og heller ikkje primært handlar om synet på Skrifta, men i hovudsak er av ekklesiologisk art, og då primært i synet på autoritet og primat, burde vi spurt oss sjølve: Er dette, bibelsk sett, ein haldbar grunn til skisma?

På reformasjonstida grunna ein ikkje skisma (hovudsakleg) i pavens primat, men i påstanden om at Den katolske kyrkja var ei ‘løgnkyrkje’ og at paven var vranglærer (og kanskje til og med antikrist).[8] Om ein kan påvise vranglære er dette, ut frå Skrifta sitt vitnemål, ein legitim grunn til skisma. Vi skal ikkje ha kyrkjeleg fellesskap med vranglærarer, jf. Tit 3:10-11: «Ein vranglærar skal du tala til rette både ein gong og to gonger, og så visa han frå deg. For du veit at eit slikt menneske er på avvegar. Han syndar og har dømt seg sjølv.» Dette er i hovudsak bakgrunnen for Carissimi sitt brot med biskopar som Pettersen, Riksaasen Dahl, Jørgensen, etc. Men dersom vi står i ein annan situasjon, at vi ikkje lenger anerkjenner at det er ein reell dogmatisk forskjell mellom to fråskilde kyrkjer, i det minste ikkje ein som legitimerer skisma, burde ein ikkje då søkje saman? Merk at eg her ikkje påstår at det ikkje finst ein slik dogmatisk forskjell. Spørsmålet er hypotetisk: Gitt at ein slik reelt kyrkjesplittande dogmatisk forskjell ikkje eksisterer, kan vi då legitimt grunna skisma utelukkane på spørsmålet omkring pavens primat?

Eg vil hevde at svaret på det spørsmålet er nei, og det meiner eg også er det historiske lutherske svaret på det spørsmålet. Eg trur difor at løysinga på vår ekklesiologiske krise må vere at vi, som medlemmar i Dnk, i frikyrkjer, organisasjonar, etc. saman må søkje fellesskap med Den katolske kyrkja, dersom det viser seg at ein ikkje har (tilstrekkelege) dogmatiske forskjellar.

Sjølv har eg tenkt at ein kanskje burde tenkt på noko liknande det som har skjedd i høve anglikanarar med utgjevinga og implementeringa av Anglicanorum coetibus, der pave Benedikt XVI opna for høve til å opprette såkalla ordinariat for anglikanarar som vil søke fellesskap med Rom, utan å verte totalt ‘absorbert.’[9] Her trur eg Dag Øivind Østereng har eit viktig poeng, og eg let han få det siste ordet i denne teksten:

[Jeg kjenner at] det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken, det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei for kristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk. (…)

Min røst i denne debatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhet for en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisk samlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her i landet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange som vil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.[10]

Noter:

[1] Sjå nettsidene til Carissimi. Sjå også her på bloggen.

[2] Om anna ikkje er nemnt bruker eg Bibelen: Den heilage skrifta (Oslo: Bibelselskapet 2011) når eg siterer Skrifta.

[3] Jf. Sal 133:1-3; Matt 5:9; Rom 12:18-21; 1Kor 14:33; 2Kor 13:11; Ef 4:1-6; 1Tess 5:12-15; Hebr 13:1.7.17; Jak 3:13-18; 1Pet 3:8-12, etc.

[4] Mi eiga omsetjing.

[5] Eg har lese lite av N.T. Wright, så eg har ikkje noko bokreferanse. Men sjå gjerne dette korte klippet på YouTube.

[6] Philip Schaff & Henry Wace (red.), Nicene and Post-Nicene Fathers, vol. 11 (Second series, org. 1894. Peabody, MA: Hendrickson Publishers 1995), 132, jf. 128-130.

[7] Sjå t.d. Pieter De Witte, «‘The Apostolicity of the Church’ in Light of the Lutheran-Roman Catholic Consensus on Justification» (Ecclesiology 7, 2011), s.317-335.

[8] Dette ser vi kanskje klarast i Dei smalkaldiske artiklane (del 2, art. 4 og del 3, art. 11) og i Melanchthons handsaming av pavens makt og primat, som begge er å finne i Konkordieboka. Sjå Jens Olav Mæland (red.), Konkordieboken. Den evangelisklutherske kirkes bekjennelsesskrifter (Ny norsk oversettelse. Oslo: Lunde 1985). Eg hadde ikkje den tilgjengeleg akkurat no, men den er også tilgjengeleg på nett, i engelsk utgåve, og det er den eg har lest i.

[9] Sjå her for sjølve dokumentet. Les meir Wikipedia. For ein historisk gjennomgong, gitt før Anglicanorum coetibus vart utgjeve, les gjerne også William Oddies bok The Roman Option: Crisis and the realignment of English-speaking Christianity (London: HarperCollins 1997). Den er dessverre utselt frå forlaget, men eg fekk tak i ho gjennom abebooks.com til ca. $10, med frakt.

[10] Dag Øivind Østereng, «Kirkelig fellesskap – med hvem – om hva?» Foredrag til innledning ved seminar på Fjellhaug skoler, 14. februar 2007.

Eit ‘romersk alternativ’ for lutheranarar?

Framsidebiletet til Oddie si bok

Dette er ei omsetjing, og ei lettare redigering av den engelske originalen eg publiserte for nokre dagar sidan.

For nokre dagar sidan fekk eg tak i William Oddie si bok The Roman Option.[1] Boka vart skrive i 1997, i kjølevatnet av Church of England si avgjerd i 1992 om presteordinasjon av kvinner, og den undersøkjer om det er høve for eit ‘romersk alternativ’ for ‘misnøgde’ anglikanarar. Nokre har samanlikna Oddie sitt forslag til pave Benedikt XVI si avgjerd om å la anglikanarar (med eit katolsk sinnelag) få lov til å konvertere i flokk til Den katolske kyrkja, medan dei held fast på nokre element frå si anglikanske arv,[2] og eg kjenner personleg til nokre anglikanarar som har avvist pavens forslag, og som heller vil gå til (konservative) gamal-katolske kyrkjer,[3] og nettopp refererer til pavens forslag som ‘det romersk alternativ.’ Eg har enno ikkje fått (byrja å) lest boka, men planen er å gjere det i næraste framtid. Men nokre poeng trur eg er viktig her.

Eg har lenge fundert på om det kanskje ikkje er på tide med eit ‘romersk alternativ’ for lutheranarar. Mykje av det som ein i Confessio Augustana rekna som misbruk (eit ord som forutset at det finst eit legitimt og tilsvarande bruk) er borte, og eg må inrømme at sjølv om Konkordieboka er eit interessant historisk dokument, og ein viktig del av den lutherske tradisjon, så bryr det meg særs lite kva denne meiner dersom eg ikkje er samd i det ho legg fram. Eg er medlem i Den norske kyrkja (Dnk), og er difor berre bunded til Skrifta, til dei tre oldkyrkjelege (vestlege) symbola (den apostoliske truvedkjenninga, den nikenske truvedkjenningaog den athanasianske truvedkjenninga), til Confessio Augustana og til Luthers vesle katekisme.[4] Og her finn vi også eit ‘hierarki.’ Skrifta er den norm som normerer og som ikkje sjølv er normert (norma normans non normata); resten er normer som er normert og som ikkje sjølv normerer (norma normata).[5] Eit vidare viktig punkt finn vi ved å vise til artikkel 21 i Augusburg Confession, i konklusjonen til vedkjenninga sin dogmatiske del. Der vert det hevda at «det ikkje er noko i [vedkjenninga sin dogmatiske del] som avvik frå skriftene eller frå den katolske kyrkja eller frå Romarkyrkja, slik som vi kjenner henne frå kyrkjefedrane.» (Mine uthevingar) Dersom lutheranarar ynskjer å vere ein del av ‘den katolske kyrkja,’ dersom det ‘katolske prinsippet’ skal takast seriøst, og ikkje berre vere meiningstom retorikk, må vi sjå på kva kyrkja har lært oppetter historia. Og vi må også spørje oss fire viktige spørsmål. Det fjerde spørsmålet, som er motsatsen til de tredje, er kanskje det viktigaste, og det adresserer interessene i reformasjonen, reformasjonens forhold til dagens situasjon og Kristi bøn om einskap i Joh 17:

  1. Er det rom for ein katolsk ekklesiologi i Dnk, eller lutherske kyrkjer generelt?
  2. Finst det noko slikt som ein ‘ikkje-paveleg katolisisme’?
  3. Treng vi å vere i kommunion med Rom?
  4. Er det nokre tvingande grunnar til ikkje å vere i kommunion med Rom i dagens situasjon?

Eg skal ikkje svare på dette spørsmåla her og no, men håpar at dei kan vere med til å skape litt debatt.

Med dette i bakhovudet tilrår eg å lese denne posten (og den påfylgjande diskusjonen) omkring kommentarar frå leiaren for det pavelege rådet for kristen einskap, Kurt Kardinal Koch, om eit eventuelt luthersk ordinariat.

Noter

[1] William Oddie, The Roman Option: Crisis and the realignment of English-speaking Christianity (London: HarperCollins 1997).

[2] Sjå her, her og her. For ein introduksjon til Benedikt XVI sitt forslag, sjå Wikipedia. Les også grunndokumenta, Anglicanorum Coetibus og dei komplementære normene som høyrer med. Her, her og her er lenker til dei tre (største?) katolsk-anglikanske personlege ordinariata i høvesvis England/Wales, USA og Australia.

[3] Ein person eg kjenner søkjer einskap med PNCC og Den nordisk-katolske kyrkja.

[4] Sjå Arve Brunvoll, Vedkjenningsskriftene åt Den norske kyrkja (Ny omsetjing med innleiingar og notar. Oslo: Lunde 1979). Som lekmann er eg truleg ikkje juridisk bunden til desse (lenger), men om eg vert ordinert i Dnk, vil eg vere ‘kanonisk’ bunden til dei ved ordinasjonsløftet. For nokre tankar omkring katolisiteten til Confessio Augustana, sjå Wolfhart Pannenberg, «The Confessio Augustana as a Catholic Confession and a Basis for the Unity of the Church» (i The Role of the Augsburg Confession: Catholic and Lutheran Views, ed., Joseph A. Burgess. Philadelphia, PA: Fortress Press 1980), s.27-45; Joseph Ratzinger, «Elucidations of the Question of a “Recognition” of the Confessio Augustana by the Catholic Church» (i Ratzinger, Principles of Catholic Theology. San Francisco, CA: Ignatius Press 1987), s.27-45; og Avery Dulles, S.J., «The Catholicity of the Augsburg Confession» (The Journal of Religion 63:4, 1983), s.337-354.

[5] Lat meg ‘googla’ det for deg.

A Roman Option for Lutherans?

The cover of Oddie’s book

Update: There is now a Norwegian version of this post.

Today I got my copy of William Oddie’s book The Roman Option.[1] Written in 1997, in the aftermath of the 1992 decision of the Church of England to ordain women to the priesthood, it explores the possibility of a ‘Roman option’ for ‘disaffected’ Anglicans. Some have compared Oddie’s proposals to the decision of Pope Benedict XVI to allow (Catholic-minded) Anglicans to convert corporately to the Catholic Church, while retaining certain elements of their Anglican patrimony,[2] and I know some Anglicans personally who have rejected the proposal of the Pope, favouring rather an (conservative) Old Catholic solution,[3] and who refer to the proposal of the Pope as ‘the Roman Option.’ I have not yet (started to) read the book, but plan to do it in the not so distant future, but I believe some remarks are in order.

I have long wondered if it isn’t perhaps time for a ‘Roman option’ for Lutherans. Much of what was considered abuses in the Augsburg Confession (a word which assumes that there is a legitimate use of said things) is long gone, and I must admit that although the Book of Concord is an interesting piece of history, I couldn’t care less about much of what it says, should I disagree with it. Belonging to the Church of Norway, I am only bound to Scripture, to the three ancient (western) symbols (the Apostle’s Creed, the Nicene Creed and the Athanasian Creed), to the Augsburg Confession and to Luther’s Small Catechism.[4] And there is also a ‘hierarchy of truth’ here. Scripture is the norm which norms and which is not itself normed (norma normans non normata); the rest are norms which are normed and which do not themselves norm (norma normata).[5] A further important point to be made is that in article 21 of the Augusburg Confession, in the conclusion of its doctrinal part, it is said that «there is nothing [in the preceding doctrinal part] that varies from the Scriptures, or from the Church Catholic, or from the Church of Rome as known from its writers.» (Emphasis added) If Lutherans are to be seen as a part of ‘the Church Catholic,’ if the ‘catholic principle’ is to be taken seriously, and not merely as a rhetorical device void of meaning, we need to take a look at what the Church has taught throughout history. And we also need to ask four important questions. The fourth question, which is the mirror image of the third, is the most important, adressing the concerns of the Reformation, its relation to our present situation and Christ’s prayer of unity in John 17:

  1. Is there room for a Catholic ecclesiology in the Church of Norway, or in any given Lutheran church?
  2. Is there such a thing as a ‘non-papal Catholicism’?
  3. Do we have to be in communion with Rome?
  4. Are there any compelling reasons not to be in communion with Rome in our present situation?

I am not going to answer these here, but they might be a good starting point for a discussion.

With these thought in mind, I recommend reading this post (and the subsequent discussion) concerning comments from the President of the Pontifical Council for Christian Unity, Kurt Cardinal Koch, on the possibility of a Lutheran ordinariate.

Notes:

[1] William Oddie, The Roman Option: Crisis and the realignment of English-speaking Christianity (London: HarperCollins 1997).

[2] See here, here and here. For an introduction to Pope Benedict’s proposal, see Wikipedia. Also read the ‘founding documents,’ Anglicanorum Coetibus and its complementary norms. Here, here and here are links to the three main Catholic-anglican personal ordinariates in England/Wales, USA and Australia, respectively.

[3] One person I know has seeked union with the PNCC and the Nordic-Catholic Church.

[4] See Arve Brunvoll, Vedkjenningsskriftene åt Den norske kyrkja (Ny omsetjing med innleiingar og notar. Oslo: Lunde 1979). I am probably only self-imposedly bound by this as a layman, but should I be ordained in the Church of Norway, I will be bound to it canonically, through my vows at the ordination. For some considerations of the Catholicity of the Augsburg Confession, see Wolfhart Pannenberg, «The Confessio Augustana as a Catholic Confession and a Basis for the Unity of the Church» (in The Role of the Augsburg Confession: Catholic and Lutheran Views, ed., Joseph A. Burgess. Philadelphia, PA: Fortress Press 1980), pp.27-45; Joseph Ratzinger, «Elucidations of the Question of a “Recognition” of the Confessio Augustana by the Catholic Church» (in Ratzinger, Principles of Catholic Theology. San Francisco, CA: Ignatius Press 1987), pp.27-45; and Avery Dulles, S.J., «The Catholicity of the Augsburg Confession» (The Journal of Religion 63:4, 1983), pp.337-354.

[5] Let me Google that for you.

Katolsk-luthersk einskap?

Dersom det er éin ting vi kristne treng, så er det å vere samla, å vere eitt. I den nikenske truvedkjenninga vedkjenner vi at vi trur på “éi, heilag, katolsk og apostolisk kyrkje.” Her er det viktig å påpeike at ein må ha eit komma mellom ‘éi’ og ‘heilag.’ For poenget er nettopp ikkje berre at vi trur at kyrkja er heilag, katolsk og apostolisk, men at ho har einskap som del av sin essens.

Kyrkja har fire kjenneteikn (notae ecclesiae): einskap (‘éi’), heilagdom (‘heilag’), katolisitet (‘katolsk’), og apostolisitet (‘apostolisk’).[1] Vi må søkje einskap. I denne samanhengen er det då interessant at Oslo biskop Ole Christian Kvarme, i Vårt Land (11.10.12) uttrykte at vi bør arbeide for å ha nattverdsfellesskap med Den katolske kyrkja. (De kan lese nokre kommentarar til dette på Verdidebatt, av Dag Øivind Østereng.) Grunnen til at eg tek opp dette no, er at det for ca. ei veke sidan (29.10.2012) var eit intervju i den katolske nyhendekanalen Zenit med Kurt Kardinal Koch, president i Det pavelege rådet for fremjing av kristen einskap. Her er eit utdrag frå intervjuet:

ZENIT: You are the president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity. The dialogue with Protestants is, in fact, very important in Germany. In your opinion, what progress has been made recently in Germany and what can be expected concretely from the Synod?

Cardinal Koch: The Joint Declaration on the Doctrine of Justification signed in August of 1999 was undoubtedly a great step forward in the ecumenical dialogue with Lutherans. The task remaining now is to discuss the ecclesiological consequences of this Joint Declaration. What is clear, in fact, is that the Evangelicals have another understanding of the Church in regard to Catholic Christians. It’s not enough to recognize one another mutually as a Church. What is needed, rather, is a serious theological dialogue on what constitutes the essence of the Church.

ZENIT: Is a solution similar to the Anglicanorum coetibus for Anglicans possible for Evangelical Christians?

Cardinal Koch: Anglicanorum coetibus was not an initiative of Rome, but came from the Anglican Church. The Holy Father then sought a solution and, in my opinion, found a very broad solution, in which the Anglicans’ ecclesial and liturgical traditions were taken into ample consideration. If similar desires are expressed by the Lutherans, then we will have to reflect on them. However, the initiative is up to the Lutherans.

Eg har skrive om dette før, men står framleis fast ved det. Vi treng å søkje einskap med Den katolske kyrkja. Men som dei anglo-katolske som søkte denne einskapen, og fekk den gjennom det anglikanske-katolske ordinariatet, grunnlagd på dokumentet Anglicanorum coetibus, meiner eg at denne einskapen også bør vise omsyn til det sær-lutherske, og til vår norske arv. Som eg påpeiker i denne bloggposten ser eg på meg sjølv som ein norsk-luthersk katolikk (Catholicus Norvegicus), slik som anglikanarar i t.d. England og USA ser på seg sjølv som anglo-katolske (Catholicus Anglicanus). Dette er både ei territorial arv, ei norsk arv, og ei teologisk (evangelisk-luthersk) arv. Vi må søkje einskap, men eg vonar at denne einskapen kan komma ved integrasjon, og utan såkalla ‘absorbering.’

Men det er viktig at vi hugsar på at vi ikkje kan ha einskap utan også å dele læra. Vi må vere samla i lære, i fellesskap, i sakramentsteologi og i bøn (jf. Apg 2:42). Her treng vi å arbeide for einskap. Og dette er ikkje anti-luthersk. Denne vona står trygt planta i intensjonen som låg bak den augsburgske konfesjonen, Confessio Augustana (CA). I konklusjonen til fyrste delen (CA XXI) les vi: “Av dette[2] kan ein sjå at det ikkje er noko i henne[3] som avvik frå skriftene eller frå den ålmenne kyrkja eller frå Romarkyrkja, slik som vi kjenner henne frå kyrkjefedrane.”[4] Vi må anten lese CA som ein del av ein tradisjon som helt fast på det katolsk, det ålmenne, eller som eit brot med, eller ein korreksjon av, denne tradisjonen. Men som sagt ser vi at CA nettopp ser seg sjølv som ein del av den katolske tradisjonen. Og det er dette eg vil arbeide for. Då let eg Chris Jones, ein av kommentarane til ein post omkring CA XIV, få ordet:

If the Apostolic Tradition means anything, and if the Creeds, the Councils, and the Fathers are worthy of any credit at all as faithful witnesses to that Tradition, then it seems to me that we must see our Confessions as part of that tradition, and consistently read them in the context of that tradition. Otherwise how can we possibly claim to be the Catholic Church, rightly reformed? And if that leads us to the conclusion that our Lutheran fathers were mistaken about the necessity of episcopal ordination, then that ought to lead us not to put the “Catholic principle” out of court, but to repent of that error. If we have made a mistake, we ought to admit it — not re-interpret Church history to make the mistake somehow not a mistake. After all, if one should never admit a mistake in doctrine or practice, there never could have been a Reformation.

Eg trur også at Carissimi kan ha ei rolle her. Eg har ingen illusjonar om ei masserørsle, men eg trur kanskje vi kan vere med å tak ut vegen. Eg vonar at vi kan vere ei profetisk røyst, og at vi, og andre med oss, kan gjere slik Dag Øivind Østereng tilrådde i 2007:

Min røst i denne debatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhet for en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisk samlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her i landet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange som vil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.

Noter:

[1] For litt meir om dette frå Luthers synspunkt, sjå Knut Alfsvåg, Notae ecclesiae in Luther’s Von den Konziliis und Kirchen” (International Journal for the Study of the Christian Church 8:1, 2008), s.33-42. Om det ‘katolske,’ det ‘ålmenne,’ skriv Arve Brunvoll at dette er “eit låneord frå gresk, som er nytta i staden for eit vanleg latinsk ord for «ålmenn» (t.d. universalis), truleg av di catholicus [av gr. κατ᾿ ὅλον, ‘ifylgje heilskapen.’ (Mi anm.)] alt hadde teke til å få ei fast tyding; det målbar ikkje berre dette at kyrkja er ålmenn, men òg noko om den trua som kyrkja stod for.” (Brunvoll, Vedkjenningsskriftene åt Den norske kyrkja. Ny omsetjing med innleiingar og notar. Oslo: Lunde 1979, s. 19.)

[2] Dvs. artiklane i fyrste del av CA.

[3] Dvs. læra til dei lutherske kyrkjelydane.

[4] Brunvoll, op.cit., s. 61-62.