Nokre tankar om forslaget til ny vigselsliturgi

No har liturgien for såkalla samkjønna vigsel vore på høyring (sjå her og her),[*] og eg vil her berre kort kommentere eit par ting i den.

I dagens ordning byrjar vigselsritualet med inngang, inngangsord og (evt.) salme, før ein går til tekstlesingane. Slik skal det også vere i den nye liturgien. Men i innleiinga til tekstlesingane står det slik, i den gjeldande ordninga:

Gud har skapt oss til å leva i samfunn med han og med kvarandre. Han har ordna det såleis at mann og kvinne skal vera eitt, og han har stadfest denne sameininga med si velsigning. Ekteskapet er Guds gode gåve.

Å leva saman som mann og kvinne er å leva i tillit og kjærleik, dela gleder og sorger og trufast stå attmed kvarandre livet ut. Guds ord vitnar om ekteskapet at det er heilagt og ukrenkjande.

Her ser vi at velsigninga viser til noko som er skjedd i fortid. Når Gud «har stadfest denne sameininga med si velsigning» er det altså ei referanse til at Gud «har ordna det såleis at mann og kvinne skal vera eitt.» Det viser altså til skapingsordninga, og dette finn altså sin heimel i dei to tekstane som etter dagens ordning alltid skal vere med i ein vigsel, frå 1. Mosebok og Matteus 19:

Gud skapte mennesket i sitt bilete, i Guds bilete skapte han det, til mann og kvinne skapte han dei. Gud velsigna dei og sa til dei: «De skal veksa og aukast, fylla jorda og leggja henne under dykk!» (1Mos 1,27-28a)

Har de ikkje lese at Skaparen frå opphavet skapte dei til mann og kvinne og sa: «Difor skal mannen skiljast frå far sin og mor si og halda seg til kona si, og dei to skal vera eitt.» Så er dei ikkje lenger to; dei er eitt. Og det som Gud har bunde saman, det skal ikkje menneske skilja. (Matt 19,4-6)

Som er rett i ei luthersk kyrkje viser ein altså i dagens ordning til det Gud har gjort, med heimel i Skrifta.

Men i den nye liturgien ser vi noko heilt anna. I innleiinga til tekstlesingane står det slik, i den evt. kommande ordninga:

Gud har skapt oss til å leva i samfunn med han og med kvarandre. Når to menneske vel å leva saman i ekteskap, stadfestar Gud denne sameininga med si velsigning. Ekteskapet er Guds gode gåve.

Å leva saman som ektemakar er å leva i tillit og kjærleik, dela gleder og sorger og trufast stå attmed kvarandre livet ut.

Det er heilt klare problem med denne innleiinga. Der dagens ordning skriv om det Gud har gjort, med heimel i Skrifta, står det i den evt. kommande ordninga at Gud velsignar paret sitt val om å leve i ekteskap. Kor finn vi mandatet eller heimelen til dette? På kva måte kan ein grunngje at Gud stadfestar dei vala vi gjer, «med si velsigning»? I dagens ordning er innleiinga grunngjeve med referanse til 1. Mosebok og Matteus 19, men i den nye liturgien manglar det noko slik grunngjeving. Og viss dette kan innførast utan grunngjeving, kva set då hinder for andre ting? Kan vi seie at Gud stadfester tjuveri, drukkenskap, baksnakking, osv. «med si velsigning»?

Eg vil også kort poengtere at det er veldig interessant (for ikkje å seie trist) at ein i den evt. kommande ordninga har fjerna den siste setninga i innleiinga til tekstlesingane: «Guds ord vitnar om ekteskapet at det er heilagt og ukrenkjande.» Men det er vel kanskje berre å forvente.

Den evt. kommande ordninga kjem altså med påstandar om Gud, om oss menneske og om ekteskapet som ikkje finn heimel verken i Skrift eller vedkjenning. Dette kan vi ikkje godta i ei lutherske kyrkje. Vårt kall som kyrkje er å fylgje Jesus, og han har openbert sin vilje til oss i Skrifta.

[*] Eg var litt oppteken og det gjekk dessverre for seint opp for meg at svarfristen var gått ut. Difor fekk eg ikkje sjølv sendt inn eit svar.

Homofilisaka, kyrkjemøtet og tilsyn

No har altså kyrkjemøtet, KM, (ikkje) bestemt seg for kva som skal vere ekteskapssynet i Den norske kyrkja. (Sjå dekking i Vårt Land) I KM sak 14/14 Ekteskapsforståelsen i et evangelisk-luthersk perspektiv, hadde dei altså fire forslag: Det fyrste gjekk inn på å innføre vigselsliturgi for samkjønna par, dei to andre var to versjonar av velsigning for borgarleg inngåtte ekteskap, og det fjerde var å halde fast på det vi har.

Alle fire forslag vart nedstemt, noko som betyr at ein i praksis førebels held fast på det vi har, samstundes som ein utviser ein spesiell form for feigskap. Ved å ikkje endre noko – ved å stemme ned alle forslag på bordet, inkludert det å halde på den forståinga vi har no – så har ein berre flytta problemstillinga eitt år fram, til neste kyrkjemøte. Det er ikkje slik ein imøtegår ei utfordring. Ein tek utfordringa, og svarar på ho. Ein bør ikkje berre utsetje og utsetje i det uendelege.

Spørsmålet er no: Kva skal ein gjere praktisk? Kva gjer ein neste år, eller eventuelt eit anna år der ein tek opp denne saka? Vårt Land melder at ei gruppe på “mer enn 25 kirkemøtemedlemmer” (kva no det skal bety) oppfordrar biskopane til “å ta grep for å finne løsninger som muliggjør praktisering av to (homofili-)syn i kirken.” Eg veit ikkje om desse er ‘konservative,’ ‘liberale’ eller ‘midt imellom,’ men eg er heilt samd i ordlyden her.

Eg er samd med at ein må spegla forskjellige syn i praksis. Men då er det viktig å påpeike at syn her ikkje kan bety ‘personleg meining.’ Det er ganske uinteressant kva ein prest eller biskop har av personlege meiningar. Dei er uansett ikkje der for å fremje sine personlege meiningar (jf. ordinasjonsløftet). Men dersom vi med ‘syn’ meiner kyrkjerettsleg legitim lærestandpunkt, så er det ikkje nok å innføre ny liturgi for å uttrykke to ulike syn i praksis. Å berre innføre ny liturgi vil bety at ein uttrykker det eine synet – det nye.

Eg er meir og meir overtydd om at den einaste måten dette kan gjerast på, som både respekterer begge syn (dvs. kyrkjerettsleg legitime lærestandpunkt) og som set hinder for splitting, er å innføre alternative tilsynsstrukturar, slik Carissimi har etterlyst sidan 2007, med utropet “For enhetens skyld” og basisdokumentet “Carissimi” (som begge vart offentleggjort 19. september 2007, nesten to månadar før kyrkjemøtet i 2007). Dersom ein skal kunna spegle begge syn innanfor Den norske kyrkja må dette gjennomførast på alle plan – ikkje berre liturgisk, men også i tilsynsordninga, slik ein gjorde i Church of England på 90-talet med såkalla ‘flying bishops.’ Dei har klart seg greit med det.

Paul and Jesus on Marriage and Divorce

In a discussion I had with an acquaintance, I was presented with the following claim: “Paul disagrees with Jesus on the circumstances of legitimate divorce.” My acquaintance was referring to Matt. 5:31-32, Matt. 19:9, and 1Cor. 7:10-11. But do these contradict? The claim is that Jesus (according to Matthew) allows for divorce in cases involving porneia, which is usually translated ‘fornication.’ But if this is a contradiction, why present it as a contradiction between Jesus and Paul? Why not between Matthew on the one side, and Mark, Luke and Paul on the other? Neither Mark (10:11-12) nor Luke (16:18) include the ‘porneia clause,’ as Matthew did, and neither does Paul. But does this present us with a contradiction?

Mark, Luke and Paul wrote, as far as I know, for a predominately Greek audience, while Matthew wrote for a predominately Hebrew audience. It has been pointed out that the Greek noun πορνεία (porneia) (Matt. 5:32, Matt. 19:9) is not the usual word for adultery, which is μοιχεύω (moichevō),[1] and that a better translation of πορνεία would be ‘unlawful marriage,’ ‘invalid marriage’ or ‘fornication.’ The concept of an unlawful marriage was common for the Hebrew people and the Near Eastern peoples, but not for the Greek and Roman peoples.[2] David Janzen maintains that for Christ, divorce is only persmissible with ‘just cause,’ and he “defines just cause very narrowly as porneia.”[3] And πορνεία, Janzen points out, is here meant as “sex on the part of the woman during betrothal or marriage with a man other than her husband.”

This blog post points out that if we do a word search on the usage of πορνεία in the New Testament, we see that it generally means fornication (sex before marriage), homosexual relations, sex with your mother-in-law (or the equivalent) and incestuous relations. What Jesus, according to Matthew, seems to say, then, is this: You can only divorce your spouse if your marriage wasn’t lawful or valid in the first place, either if she (or you) was a fornicator who had given herself to another person while you were betrothed, or if she was already married, if you were a homosexual couple who couldn’t marry in the first place or if you were related (by blood or through marriage). Divorce in this instance would then be the equivalent of an annulment. I find this very plausible, especially since both μοιχεύω (the normal term for adultery) and πορνεία is used in Matt 5:32 and 19:9 as something distinct from one another, as seen, for example, in Matt. 15:19, Mark 7:21and Gal. 5:19.

This also shows us that there is not contradiction between Matthew, Mark, Luke and Paul.

Notes:

[1] See, for instance, Matt 5:27-28.32; 19:9.

[2] For some scholarly treatments of the question, see Allen R. Guenther, “The Exception Phrases: EXCEPT πορνεία, Including πορνεία or Excluding πορνεία? (Matthew 5:32; 19:9)” (Tyndale Bulletin 53:1, 2002), pp.83-96 and David Janzen, “The Meaning of Porneia in Matthew 5.32 and 19.9: An Approach from the Study of Ancient Near Eastern Culture” (Journal for the Study of the New Testament 80, 2000), pp.66-80. For a ‘lighter read,’ see this blog post.

[3] David Janzen, “The Meaning of Porneia in Matthew 5.32 and 19.9,” p.79.

[4] David Janzen, “The Meaning of Porneia in Matthew 5.32 and 19.9,” p.69-70.

Homofili på Pauli tid?

I utgreiinga til Den norske kyrkja sitt samlivsutval, og i debatten rundt denne, har det versert ei rekkje påstandar av forskjellig art. Ein av desse påstandane er at homofili, slik vi kjenner det i dag (med monogame forhold), truleg ikkje eksisterte som kategori på Pauli tid. Vi ser dette i utgreiinga (kap. 5.5.4, s. 58):

Paulus skriver om homoseksuelle handlinger, og de er i hvert fall i ytre forstand de samme også i dag. Men det virker som om han har en annen forståelse av hva som kan ligge til grunn for disse handlingene, hva som kan være deres innside, hvordan de kan oppleves av dem som handler slik. Det er forholdsvis sannsynlig at det Paulus skriver om langt på vei er noe annet enn det som vi forholder oss til i dag når temaet er homoseksualitet og homofili. Men vi kan ikke beskrive hvor omfattende ulikhetene mellom hans forståelse og vår måtte være. Dette er en utfordring for oss når vi skal tolke og gjøre bruk av disse tekstene i normativ sammenheng.

Uansett om Paulus kan ha kjent til homoseksualitet som en seksuell legning eller ikke, så virker det ikke ut fra tekstene som om han tar stilling til det som står sentralt i vår sammenheng, nemlig det homofile kjærlighetsforholdet. Det vi i det foregående har behandlet, er sammenhengen mellom seksualitet og kjærlighet. Kjærlighet handler ikke bare om sex, men først og fremst om mennesker som elsker hverandre og vil dele livet med hverandre i medgang og motgang. Under denne synsvinkelen er det ingen forskjell på hvordan mennesker opplever heterofil og homofil kjærlighet, selv om det er forskjell på homofil og heterofil seksualitet.

Dette vert også teke opp i Bjørgvin Biskop Halvor Nordhaug sitt innlegg på Verdidebatt, 11.02.2013 (publisert i Vårt Land si papirutgåve, 12.02.2013). Men stemmer desse historiske påstandane? Biskop Nordhaug er imot vigsling av samkjønna par, men eg ser ikkje korleis han kan argumentere for dette klassiske synspunktet, og samstundes godta dei premissa som ligg til grunn for det motsette synet. Men tilbake til påstandane: Er det verkeleg sant at homofili, slik vi kjenner det i dag (med monogame forhold), truleg ikkje eksisterte som kategori på Pauli tid?

Dette er ein historisk påstand som på mange måtar er avgjerande for validiteten til samlivsutvalets argument. Men eg ser ikkje kor dei faktisk argumenterer for denne påstanden. Det heiter i eit gamalt ordtak at ‘det som vert hevda utan grunngjeving, kan forkastast utan grunngjeving.’ Vi har ingen ‘plikt’ til å ta dette argument seriøst før samlivsutvalet har argumentert for, og sannsynleggjort, denne påstanden.

Det er rett at omgrepet ‘homofil’ ikkje eksisterte på Pauli tid, all den tid det er eit moderne omgrep. Men det gjorde heller ikkje omgrepet ‘heterofil.’ Skal vi då konkludere med at det ikkje fanst relasjonar i antikken som tilsvarar heterofile samliv? Spørsmålet må ikkje takast ned på omgrepsnivå. Spørsmålet må vere om det fanst noko på Pauli tid som sakleg tilsvarar det vi meiner når vi brukr omgrepet ‘homofil’ eller når vi snakkar om eit homofilt par som lever i eit monogamt forhold.

Her har t.d. Bjørn Helge Sandvei gjort ein del forsking, og han problematiserar samlivsutvalets påstand. Han skreiv mellom anna om dette i artikkelen “Bibelen og homofilispørsmålet: Et bidrag til den fortsatte samtale” i Luthersk Kirketidende, nr. 5, 2000, som er tilgjengeleg på nett, og i artikkelen “Bibelen og homofilispørsmålet” frå 2010 (pdf-fil). Eg skal ikkje gå djupt inn på argumentasjonen hans, den er å finne i desse artiklane, men vil her kort poengtere at store delar av samlivsutvalets påstand kviler på påstanden at homofili, slik vi kjenner det i dag (med monogame forhold), truleg ikkje eksisterte som kategori på Pauli tid. Dette er truleg feil, viss vi skal gå god for Sandvei sin argumentasjon, og det er ein påstand som samlivutvalet må sannsynleggjere og ikkje berre hevde, slik saka er med alle andre typar påstandar. For å igjen ta fram det gamle ordtaket: Det som vert hevda utan grunngjeving, kan forkastast utan grunngjeving.