Kyrkja er kyrkje

I ein kommentar om folkekyrkja og dei lokale aktivitetane som skjer der skriv Åsta Årøen at ho synst det er dumt at fokuset er på «høymesser og seremonier.» Ho påpeiker at det ikkje berre er dei gudstenestelege handlingane[1] som trekker folk til kyrkja:

I løpet av 2013 gjennomførte vi i vår menighet, sammen med alle de andre menighetene i Bergen kirkelig Fellesråd en besøksmåling. 21.400 personer var innom dørene i løpet av uken målingen ble foretatt, 17.744 deltok på andre aktiviteter enn gudstjeneste. Kirkeaktiviteter er altså både småbarnstreff, barneklubber, ungdomsgrupper, kor, vegetarmiddag, små samtalegrupper, eldre treff, aktiviteter for flerkulturelle, gudstjenester, kulturarrangement, rett og slett mye forskjellig for både barn og unge, voksne og eldre. Alle våre aktiviteter blir planlagt ved hjelp av teamarbeid mellom stab, MR, frivillige lag og dedikerte ildsjeler. Noe gjør vi i samarbeid med offentlige aktører. …

Er en liten samtalegruppe mindre verdt enn det å delta på en gudstjeneste? Det er faktisk mange andre ting enn dåp og monologer fra prekestolen som er interessant. Historisk sett har begrepet kirke sitt utspring i private hjem, som etter hvert har utviklet seg til fellesskap knyttet til tro. Det er mange steder en lang vei fra dette til dagens seremonier og høymesser.

Eg skal ikkje her bruke tid på hennar historiske påstandar om liturgi og utviklinga frå det ‘primitive’ til ‘dagens seremonier og høymesser.’ Det kan de lesa andre stader.[2] Men eg trur det er viktig å understreke problemet her. Årøen seier at gudstenestane er ‘verdifulle møtesteder,’ men at vi ikkje må setje så stort fokus på dei. Her vitnar ho om ein manglande forståing av kyrkja sin eigenart, og eigenarten ved religion.

For det er nettopp ‘messene og seremoniane’ som er konstituerande for kyrkja som kyrkje. Gudstenesta – med fokus på ordet og sakramenta – er det heilt sentrale i det kristne livet, og ikkje berre “verdifulle møtesteder.” I Confessio Augustana, art. VII står det at det er “éi heilag kyrkje,” og at kyrkja er “forsamlinga av dei heilage, der evangeliet vert lært reint og sakramenta forvalta rett.” Utan ‘messene og seremoniane’ – utan forkynninga av ordet (om det skjer dialogisk eller monologisk) og forvaltinga av sakramenta – har vi inga kyrkje etter luthersk tenking.

Kyrkja er ikkje ein ‘fritidsklubb,’ og vi vil råtne på rot om vi trur vi er det. Vi vil uansett aldri klare å konkurrere med andre, som ‘fritidstilbod.’ Og gjer vi det, så mister vi perspektivet på kva vi er som kyrkje.

Som eg ofte seier må vi fokusere meir, ikkje mindre på kyrkja sine kjernepraksisar.[3] Det er Jesus og nådemidla, ikkje middag og babysang, som er sentrum i kyrkja sitt liv.

Noter

[1] Alle seremoniar i Den norske kyrkja er definert som gudstenester, jf. dei allmenne føresegnene i gudsteneste- vigsels- og gravferdsbøkene.

[2] Eg tilrår å lese Fr. Timothy Finigans essay «Sacred and Great. Traditional Liturgy in a Modern Parish,» som er tilgjengeleg på nett, i pdf-format.

[3] Jf. Bård Norheim sine tankar om (mellom anna) kristent ungdomsarbeid i boka Kan tru praktiserast? Teologi for kristent ungdomsarbeid (Trondheim: Tapir Akademisk 2008), i dokorgraden Practicing Baptism: Christian Practices and the Presence of Christ (Pickwick Publications 2014), og i ein av artiklane på nettsidene Ungdomsarbeid.no. Mine eigne refleksjonar omkring kristent ungdomsarbeid finst her på bloggen. Sjå også «Disiplar i folkekyrkja,» Bjørgvin biskop Halvor Norhaug sitt foredrag til prestane i bispedøme på Stiftsmøtet i Ulvik, 2.-4. september 2014.

Advertisements

Litt meir om alternativt tilsyn

Investiturewoodcut
Utsnitt av Philip Van Ness Myers (d. 1937). Mellomalderkonge som gjev ein biskop sine embetssymbol. Les om investiturstrida her.

Det fylgjande innlegget er basert på dette innlegget som eg posta som eit svar til dette innlegget på Verdidebatt. Eg tenkte at eg også kunne leggje det ut her, dels fordi det ser ut til å drukne i mengda av useriøse innlegg (som dessverre har vorte ei trend på Verdidebatt).

Ingvild Bjørnøy Lalim, som er teologistudent ved Det teologiske menighetsfakultet (MF), har, på vegne av seg sjølv og ei rekkje andre MF-studentar, lagt ut ein artikkel der dei seier ifrå om at dei vil ha høve til å velsigne og vigsle homofile par som prestar i Den norske kyrkja. Eg er for tida prestestudent ved Misjonshøgskulen (praktikum der, men har master får NLA i Bergen), og skal snart ut i teneste som prest. Eg er djupt usamd med det dei underskrivande MF-studentane skriv. Men ein premiss deler eg fullt og heilt. Dei skriv: “Kirkemøtets medlemmer må ta innover seg at når man har to syn må dette speiles i kirkens praksis.”

Eit sentralt poeng her er at det er uinteressant kva personlege syn eller meiningar den einskilde prest eller biskop har. Det eg legg i omgrepet ‘ulike syn’ er altså ikkje at det finst ulike meiningar, men det at to ulike syn no er offisielle i Den norske kyrkja – i lære (etter Lærenemnda si utsegn i 2006) og i ordningar (etter sak 7 på kyrkjemøtet i 2007). Det er berre eit tidsspørsmål før dette også vert nedfelt i liturgien, slik dei nemnte MF-studentane ynskjer.

Men det eg finn interessant her, er dei logiske konsekvensane av den premissen MF-studentane hevdar; at når vi har to syn (dvs. to offisielle og kyrkjerettsleg legitime syn), så må dette speglast i kyrkja sin praksis. Men for å ta dette til sin konsekvens er det ikkje nok berre å innføre ny liturgi. Det vil ikkje endra på problemet. Forskjellen kan ikkje berre speglast i liturgien, den må også speglast skikkeleg i ordningane. For at denne premissen skal takast på alvor må ein også innføre parallelle tilsynsstrukturar. Og det er akkurat dette Carissimi har ettersøkt sidan 2007, i hovudsak med utropet “For enhetens skyld” og basisdokumentet “Carissimi” (som begge vart offentleggjort 19. september 2007, nesten to månadar før kyrkjemøtet).

Ja, vi må spegle at det er to syn i praksis, men det må også speglast i tilsynsordninga.