Det gode, det sanne og det funksjonelle?

I dag har eg lese eit særs god innlegg omkring kunst, venleik og ekspertise, skrive av kunsthistorikaren Tommy Sørbø.[1] Reaksjonen til Arbeidarpartiets varaordfører i Oslo, Libe Rieber-Mohn, etter å ha sett forslaget, var denne: “Ikke akkurat pent.” Sjølv synst eg bygget ser spanande ut, spesielt i forhold til området rundt, men eg forstår at folk kan ha andre meiningar. Og eg meiner at omgrep som ‘stygt,’ ‘fint,’ ‘vakkert,’ etc. har sin plass i arkitekturen. Difor meiner eg Sørbø sitt innlegg er viktig. Han viser til at mange såkalla ‘ekspertar’ reagerte negativt på Rieber-Mohn sin reaksjon, ikkje fordi dei nødvendigvis meinte bygget var fint, men fordi det visstnok ikkje er noko som heiter ‘fint’ eller ‘stygt.’ Sørbø identifiserer to forhold som ligg bak denne ekspertarrogansen:

Jeg tror det skyldes to forhold. For det første; mennesker med høy kulturell kapital har vennet seg til tanken om at utsagn om stygt og pent ikke handler om det som er stygt og pent, men om den som sier at noe er stygt eller pent. Den franske sosiologen Pierre Bordieus 40 år gamle teori om smak som markør for sosial tilhørighet har selv blitt en markør for sosial tilhørighet. Kjenner du din Bordieu vet du at du har god smak. Kjenner du ham ikke tror du at du har god smak.

For det andre; arkitekturen har ikke lenger skjønnhet som mål. Med funksjonalismen på 1920-tallet beveget arkitekturen seg bort fra de skjønne kunster. En og annen funksjonalist kunne nok fremdeles bruke ordet vakkert om det de laget, men da dreide seg om en skjønnhet på et mer abstrakt og teoretisk nivå enn den sanselige skjønnheten som tidligere hadde vært et mål i arkitekturen. Skjønnhet som målestokk på kvalitet ble erstattet med sannhet. Et hus kunne ha så mye ornamenter som det bare ville, det ble ikke penere av den grunn. Ikke styggere heller. Det ble noe enda verre; det ble usant, feminint, falskt, umoralsk og løgnaktig. Rett og slett fordi slikt krimskrams strengt tatt ikke var praktisk nødvendig i forhold til det å skaffe folk tak over hodet, og fordi det bokstavelig talt dekket over byggets funksjonelle elementer.

Det fyrste minner meg om det C.S. Lewis tok opp i foredraget/artikkelen “Men Without Chests,” som er å finne i boka The Abolition of Man.[2] Han tek der utgangspunkt i ei lærebok som er meint for ‘boys and girls in the upper forms of schools.’[3] Lewis vil ikkje henge dei ut, og kallar dei for Gaius og Titius, og boka for The Green Book.[4] Lewis skriv:

In their second chapter Gaius and Titius quote the well-known story of Coleridge at the waterfall. You remember that there were two tourists present: that one called it ‘sublime’ and the other ‘pretty’; and that Coleridge mentally endorsed the first judgement and rejected the second with disgust. Gaius and Titius comment as follows: ‘When the man said This is sublime, he appeared to be making a remark about the waterfall… Actually … he was not making a remark about the waterfall, but a remark about his own feelings. What he was saying was really I have feelings associated in my mind with the word “Sublime”, or shortly, I have sublime feelings’ Here are a good many deep questions settled in a pretty summary fashion. But the authors are not yet finished. They add: ‘This confusion is continually present in language as we use it. We appear to be saying something very important about something: and actually we are only saying something about our own feelings.’[5]

Before considering the issues really raised by this momentous little paragraph (designed, you will remember, for ‘’the upper forms of schools’) we must eliminate one mere confusion into which Gaius and Titius have fallen. Even on their own view—on any conceivable view—the man who says This is sublime cannot mean I have sublime feelings. Even if it were granted that such qualities as sublimity were simply and solely projected into things from our own emotions, yet the emotions which prompt the projection are the correlatives, and therefore almost the opposites, of the qualities projected. The feelings which make a man call an object sublime are not sublime feelings but feelings of veneration. If This is sublime is to be reduced at all to a statement about the speaker’s feelings, the proper translation would be I have humble feelings. If the view held by Gaius and Titius were consistently applied it would lead to obvious absurdities. It would force them to maintain that You are contemptible means I have contemptible feelings’, in fact that Your feelings are contemptible means My feelings are contemptible.[6]

Lewis sitt poeng er at denne påstanden om at vi berre projiserar våre eigne kjensler over på ting, og at andre, meir ‘velutdanna’ ikkje gjer dette, er nonsens. Det er noko objektivt. Og ord som ‘fint’ og ‘stygt’ høyrer heime i arkitekturen. Sørbø sitt andre poeng, at den funksjonalistiske arkitekturen ser på seg sjøl som meir ‘sann’ enn andre formar er også viktig. Det vi ser der, i teorien, og ikkje nødvendigvis i utforminga,[7] er eit unaturleg skilje mellom det sanne, det gode og det vakre. Vi må sjå desse saman. Denne skilsmissa har ført til både arkitektoniske og liturgiske feilsteg. Vi må skjøna at venleiken er sentral. At dei såkalla ‘ekspertane’ meiner at dette berre er uintelligent folkeprat får vere deira sak.

Noter:

[1] For å få litt bakgrunn for saka, sjå desse sakene: “Oslo sa nei til Lambda” (Dagbladet), “– Lambda kan likevel bli en realitet” (TV2), “Lambda-motstander er overrasket” (Aftenposten), “Lambda er blitt folks favoritt” (Aftenposten) og “Realiser Lambda nå!” (Ytring, NRK).

[2] Lewis, The Abolition of Man. HarperSanFrancisco 1974, s.1-26.

[3] Ibid., s.1.

[4] Ibid., s.1-2. I fylgje Wikipedia er The Green Book eigentleg boka The Control of Language: A Critical Approach to Reading and Writing (London : Longmans, Green 1939), skrive av Alex King og Martin Ketley (Gaius og Titius).

[5] Cf. The Green Book, s.19.20

[6] Lewis, The Abolition of Man, s.2-4.

[7] Det finst mange funksjonalistiske byggverk som er vakre og fine.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s